|
Tilbake til forsiden Kontakt: jorunngr at start.no  :Hvorfor gå omveien via tenkning? "De kommer hit fortsatt. Men de har egentlig sluttet med å lure på hvordan vi har det". Sa hun til seg selv. Og fortsatte med å snakke kjempehøyt uten å tenke først. tekst JORUNN GRAN
Siste tilføyelser Hårlengde. Det evige spørsmål Arrrrgggghhh Les alt om det: Bohemuke ble pleiehjem Hunder er sikkert ålreite dyr Tilbake til røttene Det kan da ikke være nødvendig? På tv i gamle dager Politikk er en veldig spennende sport Skiskyting er en veldig spennende sport O Robbie where art thou Tid for alvor NEI, vi lurer ikke på det! Du kan dø av viagra fra internætten Ingenting Hokus-pokus telefon Kanskje enda mer selvinnsikt Muligens selvinnsikt Ikke akkurat Bohemian Rhapsody Lyset er for så vidt fortatt av Lyset er av. Folk er hjemme Lite lys og varme Shining-aktig Vevkamerakritikk Beinbrudd, aids og herpes Tripp Trapp Forstua Tå Aldri mer Mr Big Klamrer meg fast Fakta om noe upassende Tjukkasene først Doris ble Tidlig Plant Pocahontas ble Doris Wikkifri sone ønskes Oida 2008 Sanker stemmer Leter høyt og lavt men tilbake på sporet Grønne glitrende arme små Karrierekvinnen Daddy is Home Når Moder tenner alle lys Så går vi rundt Og reven rasker over isen Hun derre gud? Varsko her Flink eller trist? Krabbende Kvinne med Krykker Når nettene blir lange så sier vesle musemor Hyperaktiv Hva driver hun med der inne? Alt var bedre før? Later som jeg er et barn Dag for collage kanskje Ganske nyttig drøm Skaper framtid Forrige epokes avvik Alle avvik 5. mars 2008: Hårlengde. Det evige spørsmål Dagsform: Lovende Humør: Lovende Antrekk: Kimono. Har tross alt fri What kind of hair day: Fabulous [--- ---] Nå har Kokkelise klippet håret og fått krøller. Og i går hadde Gabrielle også klippet håret og var selvsagt totalt uimotståelig. Jeg kjenner at dette med hårlengde er så vanskelig å forholde seg til at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Vi diskuterte temaet nok en gang i helga i samtale mellom tre voksne kvinner med til sammen cirka 1,20 meter hår. - Skal jeg klippe håret kort? [Glassmalersken] - Neeeeeei! [Wicked Witch og jeg] - Men jeg er så lei av dette håret [Glassmalersken] - Så da skal du ha kort krøllete hår lissom? [Wicked Witch og jeg] Du vet jeg elsker Kokkelise. Men jeg kjenner at jeg må bruke litt tid på å venne meg til det nye håret hennes.  Det verste er at jeg syns krøller og matlaging er så feil. Jeg får ikke lyst til å spise mat laget av en krølltopp. Fordi jeg innbiller meg at det kommer mer hår i maten når håret er av det slaget som snor seg i alle retninger. Og hvem er jeg til å snakke lissom? Men jeg setter faktisk håret opp når jeg lager mat. Og bruker skaut hvis jeg lager mat til klassefester. For jeg innbiller meg at det eneste som er pinligere enn å ha en mor som er wannabehippie i gummistøvler og som kjører pickupen fra helvete, er å servere boller fulle av hår til vennene sine.TV-nyhetene har ansatt et lite barn som nyhetsanker. Egentlig er det pedagogisk og flott. For de lyver sjelden på tv-nyhetene. Dermed må jeg bli vant til at Den Nye Tiden er kommet. De aller minste har overtatt jorden. Og vi andre kan lene oss tilbake mens vi nynner
I feel stupid and contagious Here we are now Entertain us A mulatto An albino A mosquito My libido Yea Nå har jeg sett nærmere på de korte krøllene til Kokkelise. Hun er fortsatt et av de peneste jeg vet. Men nå er hun plutselig en av de peneste jeg vet fra 50-tallet. Og jeg kommer på at jeg må se på nytt den grønn/røde filmen om den gifte mannen som egentlig er homo (Far From Heaven). Der har alle damene sånt hår. Kokkelisefrisyre. Kjære guden for frisyrer! Ikke la meg forlede meg selv til å tro at jeg kommer til å bli like pen som Kokkelise med korte krøller! Minn meg på at en tjukk krølltopp er en tjukk krølltopp er en tjukk krølltopp. (Du lurer på hvordan nettverkskvelden i går gikk? Det ble ikke kino. Det ble mager mat og dyr vin og tidlig kvelden. Men veldig hyggelig.) 4. mars 2008: Arrrrgggghhh Dagsform: Kan bli bedre Humør: Foreløpig veldig irritert Antrekk: Ræva What kind of hair day: Ræva [--- ---] Nå har jeg brukt cirka en time på å lete etter to brev som jeg har lagt på et lurt sted. Jeg er i ferd med å bli komplett hysterisk over at det viser seg at jeg har et så sviktende arkiveringssystem. Hadde det bare vært ett brev, kunne det ha havnet et eller annet sted ved en feil. Men siden det er to relaterte brev, kan de ikke bare ha forsvunnet av seg selv. Etter å ha lett gjennom alle tenkelige esker og skuffer og etter å ha gått gjennom alle aviser og all reklame i hele huset, har jeg selvsagt bare lyst til å grine resten av dagen. Heldigvis klarte jeg å skjerpe meg så pass at jeg var hyggelig mot de snille mennene som kom og leverte den nye kjøkkenbenken akkurat nå. Jeg aner ikke hvor jeg skal gjøre av kvitteringen nå som jeg tydligvis er blitt et rotehue som ikke kan holde orden på papirene mine. Jeg bør vel egentlig putte den i bhen og kopiere den i ti kopier på nærmeste postkontor. Egentlig er jeg usikker på om det var feil kjøkkenbenk jeg fikk, men jeg konsentrerte meg så sterkt om å være hyggelig, at jeg ikke orket tanken på å påpeke at det kanskje ikke var akkurat sånn jeg så for meg at den nye benken kom til å se ut. Nå skal jeg prøve å stable den nye kjøkkenbenken opp på kjøkkenet for å se om de i det minste har klart å kappe den i riktig lengde. Hvis lengden er feil, skal jeg ta meg en øl selv om klokka bare er 1013 på morgenen. Deretter skal jeg legge meg i badekaret og grine over at jeg nå har fått både alzheimer og tourettes. Og det kommer ikke til å være noen trøst at jeg har skrevet opp hver minste detalj fra bestillingen av kjøkkenbenken. Her jeg sitter, kan jeg nesten se for meg at jeg har kommet i skade for å bestille en rosa sofa også. Og en gul lenestol. Men det finner jeg ikke ut før om noen uker. Heldigvis får jeg nesten si. Nå har jeg sjekket lengden på benken og jeg tror den er akkurat passe. Men siden den er veldig tung, klarer jeg ikke å løfte den forbi listverket på begge sider samtidig. Så akkurat nå har jeg kjørt fast hele greia midt mellom døråpningen og veggen. Heldigvis var jeg forutseende nok til å rydde unna ting som kan knuse når enten veggen eller døråpningen gir etter i løpet av dagen. Litt dumt er det selvsagt at Sønnen skal bruke kjøkkenet til avansert matlaging senere i dag mens jeg er på kino. Ja. Kino. Jeg hadde ikke hjerte til å si at jeg hater å gå på kino da deler av kvinnenettverket lanserte forslaget. Hun har sikkert ingenting å snakke med meg om. Og sannsynligvis er hun på en eller annen diett som forbyr både alkohol og mat. Og hun gidder ikke sitte sammen med meg og drikke farris i flere timer. Men da kunne hun foreslått en kopp svart kaffe på et støyende sted. Jeg er ikke vanskelig på den måten. Jeg kan ikke se bort fra at nettverk har hatt betydning også i mitt liv. Men jeg foretrekker å dyrke nettverk på opplyste steder der de serverer alkohol. Og unntaksvis kaffe. Ønsker du å se en kvinne med pigger, kan du bare sende en sms med innholdet "Nå MÅ vi treffes snart!". Jeg har bare lyst til å svare "Nei. Det må vi ikke. Håper du har det bra. Jeg har det bra." Men jeg har begynt å svare "Kaffe på Aker brygge torsdag mellom 16 og 17". Nettverkskvinnene vil uansett bare møtes for å opprettholde sitt eget nettverk. Og da holder det med en times kaffe. Da finner de uansett ut at jeg ikke akkurat passer på A-lista i nettverket deres. Jeg har ingen gode kontakter å formidle. Og har ikke makt til å forandre noe som helst for andre mennesker. Selvsagt er det herlige unntak fra nettverkeriet. Det finnes kvinner som bor i hjertet mitt og som jeg gjerne ville gått inn i solnedgangen og tilbake sammen med. De starter ikke smsene sine med "Nå MÅ vi møtes". De skriver "Jeg savner deg". Og jeg svarer "MissU2" siden jeg er en moderne smser. Og så hender det at vi faktisk treffes. Men ofte treffes vi ikke. For vi er jo i livene til hverandre åndelig sett uten å treffes. Jeg har kjempegod tid. Jeg har mest tid av alle jeg kjenner. Jeg har valgt det selv. Og grunnen til at jeg har lyst til å svare på smser med "Nei. Det må vi ikke", er at i min langsomme tilværelse blottet for viktige avtaler og store begivenheter, orker jeg ikke at det skal komme stupende kvinner som av ukjent årsak MÅ treffe meg og som når vi omsider har vaglet oss opp på et cafébord, svarer på alle innkommende samtaler på mobiltelefonen uten å forklare innringeren at de er på café med en de har insistert på å gå på café med. Disse kvinnene er i tillegg nylig kommet over en langvarig jobbkrise eller kjærlighetskrise som jeg egentlig aldri har fått med meg, og de har nettopp lest en bok som akkurat jeg bør lese og som jeg - siden jeg har best tid av alle i hele verden - enten allerede har lest eller bevisst har valgt ikke å lese. Nå ringte nettopp dagens avtale og hun kunne godt stå over kinoen. Men jeg tror hun ble litt skuffet, så vi går nok på kino likevel. Så får jeg i hvert fall sovet et par timer. Jeg skjønner uansett aldri handligen i sånne psykologiske dramaer som kvinner liker å se på kino. Jeg skjønner heller aldri handlingen i sånne actionthrillere som menn liker å se på kino. Bare absurde og morsomme filmer klarer jeg å følge med på. Men jeg har en veldig god evne til å få andre til å rekonstruere begivenheter jeg burde ha husket. Den bruker jeg etter kinofilmer også. Siden jeg er så lite glad i kino, virker det kanskje merkelig at jeg vurderte å skrive brev til en forsker som akkurat nå samler inn kinoopplevelser fra folk. Men jeg har tross alt et par uforglemmelige kinoopplevelser bak meg. Opplevelser med både lukt og smak. På slutten av radioprogrammet om forskeren som skriver om kinoopplevelser, sa imidlertid forskeren "Hvis folk har kinoopplevelser å fortelle om, vil jeg gjerne komme i kontakt med de". Og jeg skjønte at dama ikke kunne norsk. Og bestemte meg for at jeg ikke ville at navnet mitt skulle besmittes av en forskningsoppgave som sannsynligvis kommer til å bli stappfull av de som objektform, tidsadverbialet ennå som komparativt adverbial, potensialE med e til slutt, målsetNinger med n midt inni og dessuten ord som fokus, kompetanse og kommunikasjon. Det hører for så vidt med til historien at forskeren samler inn filmopplevelser fra Oppland. Og jeg har aldri vært på kino i Oppland. Jeg visste ikke at de hadde kinoer i Oppland. Vel. Kanskje i Lillehammer. Noe må vel konene til idrettsfolka ha holdt på med under OL i 1994. Ganske mange av de jeg har spurt, husker hvor de var da Brå brakk staven. Men alle husker hvor de var da WTC ble utsatt for terrorangrep. Og nesten like mange husker hvor de var da Diana døde. Du har sikker lenge lurt på hvor jeg var under en del viktige begivenheter i verdensbildet:
Nå må jeg gjøre noe med håret mitt og kroppen min før ettermiddagens nettverksbygging. Det er faktisk ikke snakk om nettverksbygging denne gangen. Det er snakk om å treffe en som bor inni hjertet mitt. Det var bare det med den kinoen som satte meg litt ut. Nå har jeg gredd gjennom håret og ser ut som Madam Mim (som er skremmende lik meg på starten av dette klippet på Dutuben. Hmm. Det var spansk. Her er et enda bedre klipp på japansk og et på tysk. I filmen har Madam Mim i hvert fall visjoner om forvandling som minner nokså mye om mine egne.) Her må virkelig noe gjøres. 10 minutter senere. Nå har jeg smurt inn håret med H2O2 eller noe sånt. Jeg fatter bare ikke hvordan jeg skulle klart å ta var på meg selv dersom jeg ikke hadde en tenåringsdatter som kan konsulteres om alt fra hår og øyebryn til negler og de nyeste trendene.  Ja. Jeg vet. Du har sett min datter og kan ikke for ditt bare liv forstå hvordan hun kan være konsulent på pleie av hår. Hvilket for så vidt sier en del om din innsikt i den rabiate delen av norsk ungdomskultur.Platinablonde dreads av eget hår kommer nemlig ikke sånn helt uten videre. Jada. Langdryg oppdatering blottet for både innhold og form. Sorry. Det verste er at jeg klarer nesten ikke å slutte. For akkurat nå, da jeg sto i dusjen for noen minutter siden, kom jeg til å tenke på hovedpersonen i filmen Monster. Alle var så rystet over hvor tjukk og stygg Charlize Theron hadde gjort seg i anledning filmen. Og jeg husker hvor tjukk jeg følte meg da jentene på jobben grøsset seg over at det gikk an å bli så feit bare for en film. I filmen var i hvert fall Charlize mye tynnere enn jeg er når jeg føler meg helt ok. Det er sånne historier som får en voksen kvinne til å innse at det er ikke over før det er over men når det er over så er det faen meg over også. Vel. Nå sjekket jeg litt. Og det var ikke sant at Charlize gjorde seg feit til filmen. Hun la på seg litt, men hun sier selv at "it wasn't about trying to be fat, because Aileen wasn't fat, just trying to live her life". Takk og lov for snille amerikanske superstjerner. Og fy skam på hysteriske norske kvinner. Jeg kjenner at jeg driver og bygger meg opp til en muligens hysterisk helaften. Hysteriet vil i så tilfelle bestå i historier om mange daglige treningsøkter, historier om kosthold blottet for sukker og fett og historier om bratt stupende vektkurver. Jeg har akkurat tatt på meg et skjørt som for et par uker siden passet helt fint, men som nå ikke passet helt fint. Jeg gidder ikke konstruere en livsløgn som går ut på at jeg har tykkere strømpebukser under skjørtet nå enn da jeg brukte det sist. Skjørtet er ikke nyvaska. Jeg har nesten ingenting under skjørtet. Jeg er blitt enda feitere. Nå kan ikke engang Robbie hjelpe meg. Jeg må kjøpe en kjevelås for de aller siste pengene mine. (Kakao med krem, her kommer jeg! Aldri så låst at det ikke er mulig å sluse inn litt mettet fett og sukker.) Er midt i en Robbie-lunsj. Rødvin og brødpinner. 3. mars 2008: Les alt om det: Bohemuke ble pleiehjem Dagsform: Bra Humør: Bra Antrekk: Pysjish What kind of hair day: Bra. Tidlig Løkkeberg [--- ---] Inspirert av de siste ukenes Bukowski-lesning, har jeg satt av tid til å ta fram min indre poet. Men etter det første mandagsrødvinsglasset fikk jeg bare lyst på dyne og såpeopera. Så der er jeg nå. På pleiehjemmet. Uten sykepleiere. Kanskje tirsdagssjampanjebrunsj i morgen går bedre. Fram til tirsdagssjampanjefrunsjen skal jeg trøste meg litt med at repertoaret mitt av fransk kjøkken begynner å bli nokså bra. I hvert fall når jeg ramser det hele opp med rimelig grei aksent. Dette er det foreløpige repertoaret:
Nå har jeg surfet omkring på franske restauranter på www for å finne matretter som jeg kan lære meg å lage for å bli mer internasjonal og interessant. Resultatet er at jeg har prøvd å finne en billig billett nedover i morgen tidlig. Den billigste kostet 3000 kroner én vei, så jeg har nå lagt planen om å reise nedover i morgen tidlig bak meg. I stedet har jeg begynt å sikle på en billett til 500 kroner tur retur om 4 uker. Så da veit du hvor du finner meg hvis jeg ikke tar telefonen. Humor. Jeg tar aldri telefonen. Jeg liker at Cæsar-Pelle har vært på date selv om jeg var forbanna på ham da han drev og lurte Svein. Og jeg liker at Juni er forelska i han som spilles av hun som spiller Juni sin mann i virkeligheten. Men jeg liker ikke at Elling-Ellefsen er blitt en slem hotelldirektør. Og derfor skal Sønnen og jeg på flesk-og-duppe-restaurant på onskdag for å gjenoppfriske minnet om Ellefsen på det aller beste. Jeg merker meg at hodejegerfirmaet som Nadia bruker på Cæsar, er veldig slemme. Og jeg innser at virkelighetens hodejegerfirmaer helt sikkert kommer til å være slemme mot meg også. Derfor må jeg oppføre meg sånn at jeg ikke får sparken. Heldigvis har jeg fortalt alle på jobben om min egendiagnostiserte tourettes. Dermed har jeg litt å gå på. 2. mars 2008: Hunder er sikkert ålreite dyr Dagsform: Optimistisk Humør: Sjokkerende prima Antrekk: Kjole og tights. Postmoderne og nokså ukledelig What kind of hair day: Helt ok [--- ---] Vi er nå inne i poesiuka, dag 0. Det vil innen rimelig tid vise seg om det å avspasere fra jobben for å dyrke sin poetiske nerve døgnet rundt, gir resultater. Dersom det ikke gir resultater, frykter jeg at livet som ung pensjonist på rivieraen kan bli en mager tilværelse. Hvilket for så vidt ville vært en smart affære de første 25 kiloene. Men som deretter kanskje kan bli litt krevende. Dessuten er jeg vel for gammel til å være heldøgnsbeachbum når jeg ikke har råd til å leie et sted der jeg kan bo med hengekøya mi og de utagerende drikkevanene som jeg planlegger å ha. I konversasjon med venner som er hundeeiere, slår det meg at hundeeiere i stor grad på sikt egentlig anskaffer seg en gammel tante som de må ha på slep til tanten dør. I gode og onde dager og så videre. En hundeeiervenns hund har nå fått epilepsi. Hunden får anfall med jevne mellomrom og må holdes rundt til anfallet går over. Den samme hunden blir også veldig trist når hundeeiervennen min skal reise fra hunden. Altså epilepsi og depresjon. Hos en hund. En annen hundeeiervenns hund har fått spiseforstyrrelser og spiser alt den finner på bakken. Hunden er nå veldig overvektig og veldig gammel. Og hundeiervennen må ha barnevakt til hunden når han skal overnatte borte. Og han må ringe hjem til barnevakten for å høre om alt går bra. Altså bulimi og alderdomstegn. Hos en hund. En tredje hundeiervenns hund er blitt inkontinent på sine gamle dager. Hundeiervennen kan ikke ha med hunden bort fordi hunden kan komme til å tisse på gulvene borte hos folk. Hun må ha en omtenksom hundevakt når hun skal være borte fra hunden. Altså inkontinens og alerdom. Hos en hund. Min egen hund - nå på de evige jaktmarker - ble så svaksynt at han ikke gjenkjente kjentfolk på sine gamle dager. Dermed kunne han ikke være med bort fordi han fant det nødvendig å betrakte alle andre enn den nærmeste familie som potensielt livsfarlige inntrengere som burde irettesettes. Da vi omplasserte ham i høy alder fordi han ikke kunne delta i vårt daglige liv, lette han etter oss hele dagen i flere uker. Og han kom hjem gråtende - med tårevåte kinn - til den nye eieren hver kveld. Men han slo seg til ro og fikk fire lykkelige år på Finnskogen før han en morgen fikk slag og måtte dø. Altså svaksynthet, depresjon og hjerneslag. Hos en hund. Lista kunne muligens vært lengre. For jeg kjenner sikkert flere som har hunder som har vist seg å bli gamle tanter som trenger omsorg. Alle kattene mine har dødd av unaturlige årsaker lenge før de har fått epilepsi, bulimi, inkontinens, depresjon, svaksynthet og hjerneblødning. Og jeg vurderer ikke å anskaffe et dyr som viser seg å ha menneskelige helseegenskaper. Så kan du kanskje påpeke at Stella hadde astma, at Schpaa led av overdreven forfengelighet, at Sting hadde 100 prosent overvekt og leversvikt og at Hassan har adskillelsangst. Og da må jeg kanskje innse at tiden er inne for å innrømme at også katter har sine sider. Men ikke så mange sider at ikke Verdens Snilleste Kattemann passer på alle sammen i flere uker av gangen for den nette sum av bare cirka 300 kroner døgnet inkludert alle måltider. Dersom du finner det nødvendig å oppfatte mine nedtegnelser om hunder som minner om gamle tanter, som krenkende, kan jeg ikke hindre deg å ha denne oppfatningen. Hverdagskrenkelsen er en del av det naturlige kretsløpet. Akkurat som regelmessig avføring og en god latter. 
Dersom du finner mine nedtegnelser om hunder med menneskelige helseproblemer krenkende, vil det antakelig heller ikke glede deg å lese mine nedtegnelser om foreldre uten selvinnsikt. Jeg vedgår med én gang at min egen formkurve i forhold til barn har vært en relativt svingende kurve. Eller kanskje mer gaussisk enn svingende hvis jeg skal være helt ærlig. Jeg har rett og slett gått fra mor til heks på svært kort tid. Eller egentlig fra heks til mor og tilbake til heks på nokså lang tid. Før jeg fikk barn, mislikte jeg barn. Da jeg fikk barn, likte jeg mine egne barn veldig godt. Og da mine egne barn ble litt større, likte jeg for så vidt andres barn en stund også. Men da mine egne barn ble enda større, forsvant min toleranse overfor andres barn. Og nå når jeg for så vidt ikke har barn, men voksne, har jeg mistet all forståelse for at barn skal ha lov til å lage så mye støy de bare orker hele tiden og overalt. "Hva mener hun egentlig?" tenker du nå. Og da skal jeg forklare hva jeg egentlig mener:
Jeg blir kvalm av å se Anne G på tv som prøver å lage samfunnsjournalistikk av alt fra teateroppsetninger til idrettsbegivenheter. De kan godt prøve å late som om folk faktisk er interessert i å høre mest mulig om ting som skjer akkurat nå. Men jeg tror ikke det er sant. Jeg tror det er medias jobb å gi folk noe å være opptatt av. Noe som ikke handler om å skaffe oppmerksomhet, omsetning og billettinntekter til all verdens tøyseprosjekter. Mitt nye slagord må være noe i nærheten av Norge rundt på alle kanaler. Hele tiden. Eller noe sånt. Det kan godt hende at min omtale av A) hunder B) barn og C) lanseringsjournalistikken er utfall av min nylig egendiagnostiserte tourettes. De siste ukene har jeg brukt skremmende mye tid og energi på å være sint på andre mennesker og på å kjefte og skrike til og om andre mennesker. Tics har jeg jo alltid hatt. Så tourettes er en av de enkleste diagnosene jeg noensinne har stilt på meg selv. Kakestykke. Som de ville sagt på engelsk. Jeg aner ikke hvorfor de sier kakestykke hver gang noe er kjempeenkelt. Selvsagt kan guggel avsløre at veldig mange lurer på hvor kakestykke-uttrykket kommer fra. Jeg blir egentlig ikke klok på noen av forslagene. Men jeg får frisket opp at slike uttrykk faktisk kalles idiomer. Nå kan du gjerne påpeke at til å være på dag 0 av poesiuka, er jeg rimelig uinspirert og lite inspirerende akkurat nå. Men jeg støtter meg på at til og med Bukowski - en av mine aller nyeste helter - hadde dårlige dager. Og at til og med Coupland sikkert også har dårlige dager rett før han glimter til og begår en bestselger. Men nå må jeg se på jakten på den sjette sansen. En totalt uimotståelig tv-serie hvis du spør meg. 24. februar 2008: Tilbake til røttene Dagsform: Hodepine. Sannsynligvis koffeinabstinens Humør: Ikke så verst Antrekk: Slåbrok, tights og ullsokker What kind of hair day: Nokså fryktelig [--- ---] 
Har benyttet skolens vinterferie til å gå i barndommen på en måte. Gå i barndommen på ski. På fjellet.For å gå rett på sak: Jeg kan ikke gå på ski lenger. Og jeg har feil utstyr. Feil klær. Feil ski. Feil støvler. Feil staver. Til og med feil briller - selv om brillene mine er skikkelig fancy til bybruk. Etter cirka én kilometer var jeg døden nær. Og ble stående å henge på stavene. Da hadde jeg rikelig anledning til å observere de andre skiløperne. 
De andre skiløperne:
Jeg følte meg som en skremmende overvektig eks-vokalist fra et 80-tallsjenteband der jeg sto ved siden av løypa i min grønne anorak med solide skisko med lisser og med staver fra 70-tallet. Dersom folka som gled eller skøytet forbi i trange langrennsklær i fargespekteretMarineblått og Kongeblått til Knallrødt i det hele tatt var i besittelse av fantasi, kan de kanskje ha trodd at jeg var statist i en retrovideo om overvektige wannabesnowboardere på midten av 90-tallet. Merk deg at liknelsene om 80-tallsjentebandvokalisten og 90-tallswannabesnowboarderen bare er liknelser i denne sammenhengen. Liknelser som nok passer bedre i mine referanserammer enn i dine. Jeg har tross alt vært på fjellet med både 80-tallsrockere uten kondis og 90-tallswannabes av alle slag. Det med overvektig er bare noe jeg legger på av gammel vane. Ikke sånn å forstå at jeg er blitt tynn. Men sånn å forstå at 80-tallsvokalister sjelden er feite. Mens 90-tallswannabes godt kan ha blitt det for alt jeg veit. 
Men jeg var på fjellet. Og jeg hadde det prima. Selv om jeg altså innså at intet treningsstudio som besøkes omkring 1,5 ganger i uka og suppleres med cirka 3 sett med manualtrening i uka, kan forberede en voksen kvinne på skisporets utfordringer. Og jeg innså også at i tillegg til å ha elendig skikondis, har jeg siden sist jeg var på ski, pådratt meg en overveldende skrekk for utforbakker. Og jeg hadde glemt hvor slitsomt det kan være å måtte måke meg gjennom 1 meter dyp snø for å få driti.Jeg hadde med meg 3 glass vin til hver kveld. Det holdt akkurat ikke. Men jeg spedde likevel ikke på med slivovica. Jeg gikk imidlertid gjennom det voldsomt oppskrytte slivovicalageret og konkluderte med at det er temmelig overestimert. I praksis er det snakk om:
Til deg som syns det er ubeskrivelig langt og slitsomt å dra til Stellafield: Det kan gjøres på denne måten: Buss 199 kroner + taxi 230 kroner + taxi 290 kroner + buss 199 kroner = totalt 918 kroner for å sove mesteparten av turen og inkludert gratis kaffe begge veier. CO2-messig må da buss telle som kollektivtransport? Og taxien er bare 10 kilometer av turen. Mulig jeg rett og slett har vært på en skikkelig klimavennlig ferie. Hadde jeg vært Jens, ville jeg lagt ut et par CO2-kvoter på Ku-XL etter turen. Men jeg er ikke Jens. Og jeg vil ikke ha Jens. Etter alle disse årene. Vedrørende bildene fra Stellafield: Årsaken til at bildene egentlig ikke viser Stellafield, men uthuset, er selvsagt at det var 1 meter dyp snø overalt og jeg gad ikke ta på meg truger for å gå ut i bushen for å kunne ta bilder av selve Stellafield. Så kan du kanskje påpeke at jeg må ha vært på fotograferingsavstand hvis jeg har måket meg fram til dassen. Og da vil jeg gjerne si at Du tror vel ikke at jeg har kjøpt meg splitter ny designtelefon bare for å drukne den i én meter dyp snø i forsøk på å ta bilde av hytta i bitende kulde? For øvrig har jeg spilt inn cirka 6 videosnutter på Stellafield som jeg skal publisere som en serie. Jeg må bare se gjennom dem for å sjekke om det kan være noe ikkepubliserbart materiale der. Nå må jeg legge meg. Fordi jeg gleder meg så innmari til å dra på jobben i morgen tidlig. NOT Nei jeg kan ikke legge meg nå. For jeg har ikke anmeldt konserten til Trashcan Darlings i går kveld.
18. februar 2008: Det kan da ikke være nødvendig? Dagsform: Prima Humør: Prima Antrekk: Litt for ungdomsaktig kanskje? Frekt rutete skjørt og tilbehør What kind of hair day: Nokså fabulous [--- ---] Skrudde på nyhetene litt sent i kveld, og havnet nesten rett i sporten. Det er helt greit for meg at idrett er viktig for noen og at det vises på tv. Men at det skal oppta opptil en tredel av tiden på nythetssendingene, er for drøyt. I dag er det Kosovos første dag som selvstendig nasjon. Og det er valg i Pakistan. Men på kveldsnyhetene skal de søren meg kjøre flere minutter med en eller annen friidrettsutøver som er i uvanlig god form for årstiden. 17. februar 2008: På tv i gamle dager Dagsform: Prima Humør: Prima Antrekk: American Dream: Joggebukser og t-skjorte What kind of hair day: Nyvasket palme [--- ---] Hvorfor blir tv-programmer så fort gammeldagse? Når jeg nå (søndag morgen) ser på Melrose Place, syns jeg det hele er pinling gammeldags. Folka, klærne, frisyrene - til og med intrigene er gammeldagse. Bare Amanda er alltid vakker. Vel. Og Jo. Jo er vakker selv om hun er gammeldags. Men mens jeg i gamledager var helt enig med henne vedrørende det at Jake var guds gave, syns jeg i dag at han er en stut med stygg frisyre. Med Billy er det annerledes. Han har alltid vært en usexy stut, så den er grei. På den måten er han tidløs på sin egen amerikanske måte. Jeg tror Heather L er et slags geni. Det må være hun selv som bestemte at rollefiguren Amanda skulle ha tidløs frisyre og tidløs garderobe. Bare den slemme broren til Jake er like tidløs på mannesiden. Fordi han er en slags hippie. Og stakkars Alison er jo alltid et kapittel for seg selv. Særlig etter at hun ble med i Ally McBeal og fant det nødvendig å halvere vekten sin (fra cirka 50 til cirka 25 kilo) for å matche hovedrolleinnehaveren. Det der minner meg alltid om at jeg burde jobbe et sted der alle er kjempefeite. Noe som selvsagt er helt umulig, for det finnes ingen feite mennesker som jobber lenger. Bare de tynne jobber. Og de feite er på trygd. Bortsett fra meg. Nå kan du selvsagt mene at jeg er i overkant opptatt av det med tynne damer, men i går var jeg faktisk i treningsstudio. Vi var ti damer på aerobics-timen. Vi veide til sammen cirka 500 kilo. Og det var ikke fordi gjennomsnittet var 50 kilo. Det var fordi de andre veide 40 kilo hver. Jeg våget faktisk ikke ta av meg jakka jeg hadde utenpå treningstrøya. Av frykt for at de andre skulle begynne å kaste opp og bli om mulig enda tynnere. Etter treninga strevde jeg med å presse sjampo ut av en dispenser på veggen, og en av de tynne sa: - Jeg har sjampo og balsam - vil du ha? Jeg ble så glad at jeg nesten begynte å grine. Det er første gang noen har snakket til meg på treninga. Siden den gangen i fjor da jeg snakket først til den dama som sa at håret hennes så ut som en legoborg. Nå har jeg nettopp veltet kaffekoppen min. Det er nokså problematisk siden stuebordet mitt er en sånn hullete ikeakasse som jeg oppbevarer skoene mine oppi. Men jeg har velta kaffekopper så ofte på det bordet, at jeg orker ikke se etter hvordan det går med skoa. Jo. Nå orket jeg å se etter likevel, for jeg kom på at jeg har et par veldig dyre semska sko. De var ikke oppi kassa. Ferdig med den saken. 
Om et par timer erklærer Kosovo seg som selvstendig stat. Og jeg lurer på hvordan det skal gå. Og jeg skulle ønske jeg var der. Det er skummelt å tenke på at mens serbernes offisielle behov for å beholde Kosovo er det historiske slaget på Kosovosletta, så er den egentlige grunnen frykten for at islams østlige grense skal flyttes vestover. I hvert fall tror jeg det er slik. Og jeg lurer på hva som kommer til å skje når Kosovo slår seg sammen med Albania. Noe jeg har en idé om at kommer til å skje. Ikke at jeg har greie på dette. Det er det som er The Fabulous World of Blogging: Alle kan mene noe om alt.
Det jeg husker best fra Kosovo (i tillegg til maskingeværmennene og vår personlige livvakt), er kråkene. Og jeg tror det er en eller annen sammenheng mellom navnet Kosovo og kråkene. Eller om det er noe med flagget. Kråkene i Kosovo fløy ut på bygda på morgenen, og kom tilbake til byen i store flokker på kvelden. Fantastisk. Jeg husker selvsagt også de serbiske nasjonalistene som var blitt mobilisert for å distrahere oss fra det alt egentlig dreide seg om den gangen. Som blant annet var dette her:Jeg har en del bilder av propagandaen til serberne, men siden jeg ikke er stø nok i serbisk til å oversette tekstene, tør jeg ikke publisere dem. Selv om det er mer snakk om kråker med revolvere enn avbildede profeter denne gangen. Og over kråkene står det СТОП [Bildene ovenfor er som vanlig webkameraavbildinger av papirfotografier. Siden jeg verken har digitale bilder eller scanner akkurat nå. Helt i tråd med det en foreleser en gang i tiden sa om at dårlige bilder faktisk kan øke inntrykket av ekteehet.] 15. februar 2008: Politikk er en veldig spennende sport Dagsform: Bra Humør: Bra Antrekk: Tights og t-skjorte. Har akkurat skiftet til pysj What kind of hair day: Palme [--- ---] Ikke før har jeg uttrykt min sympati med den stakkars Manuela som er offer for nettverkskonspirasjoner, før hele dama er ute av dansen fordi hun har fortalt for mange historier som ikke stemmer overens med hverandre og virkeligheten. Men jeg er fortsatt pinlig berørt over opposisjonspolitikere som krevde at hele regjeringen skulle gå av. Og liker PK Foss veldig godt fordi han var den som sa færrest stygge ting midt i kampens hete. Dersom den aller mest høyrøstede opposisjonspolitikeren noensinne kommer i posisjon, skal jeg si fra meg alle tjenester knytta til departementet han eventuelt kommer til å bestyre. Dersom det for eksempel blir trygdedepartementet, skal jeg si fra meg hele barnetrygden. Men i og med at det er nokså lenge til neste maktskifte, vil akkurat det spille svært liten rolle. Men dersom han blir miljøvernminister, skal jeg gi avkall på et rent miljø. Og dersom han blir landbruksminister, skal jeg gi avkall på drømmen om å skaffe meg en ku. Diskusjon over fredagspils i dag: Blir kuer mindre lykkelige av å få kappet av hornene og av å få plastikkmerkelapper i ørene? Jeg er nokså sikker på at økologiske kuer ikke kan ha avkappede horn og øremerkelapper, men fikk ikke medhold på fredagspilsen. Jeg kom midt i dyreverndebatten på et par ting jeg mener å huske er forbudt. Jeg har lest at kastrering av hund og ring i grisetryner er forbudt. Og jeg har helt rett. Selv om det er så mange unntak fra regelen, at det sannsynligvis vandrer kastrerte hunder og tryneringgriser omkring overalt i landet her. 13. februar 2008: Skiskyting er en veldig spennende sport Dagsform: Stigende Humør: Stigende Antrekk: Tights og kjole. Egentlig en slags pysj What kind of hair day: Palme [--- ---] Jeg liker faktisk at de intervjuer norske sportsveteraner på morgen-tv. Når de er skikkelige veteraner og ikke bare besserwissere som nylig har lagt opp og som derfor trenger omtale for om mulig å få seg jobb for eksempel som sportssjef eller hva de nå bruker slike slippersbekledde, kneskadde knekkebrødspisere til i ettertid. Men jeg tåler ikke at Pål T sitter og sier at skiskyting er en veldig spennende idrett. Jeg har i hvert fall ikke sett noen bli skutt på skikyterstevner. Nå har jeg for så vidt heller aldri sett noe skiskyterstevne. Men spennende kan det ikke være. De snakker om - og viser fram - moonwalk på morgen-tv i dag også. Det viser seg at flere av de ungdommene som blir stoppet på gata, faktisk kan gjøre moonwalk. Og - under over alle under - Brita kan det også. Hun er faktisk kjempegod, hvilket bestyrker min beslutning fra i går om at Brita bør resirkuleres på skjermen når de tre andre stues inn i arkivet. Dessuten er hun jo fra Enebakk. Nå snakker musikkeksperten med de store tennene og lipglossen om Thriller. Hun har en tilsynelatende skremmende innsikt i alt arbeidet bak Thriller-videoen og debatten omkring den. Da er det kanskje på tide å nevne første gang jeg så videoen. På et utested i Oslo faktisk. En eller annen nokså fancy klubb som ikke finnes lenger. Jeg husker at gutta var nokså ekstatiske. Og at jeg selv på den tiden var mer opptatt av hvorvidt jeg så feit ut i de nye buksene. Det slår meg at det eneste som for så vidt har forandret seg siden da, er at gutta er mye mindre ekstatiske. Jeg har bestemt meg for å stemme på Obama. Jeg vet ikke hva som har gått av meg fram til nå. I alle samtaler om nominasjonsvalg og presidentvalg i Amerrika, har jeg med skarp tone sagt Det spiller ingen rolle om dere foretrekker Hillary eller Obama, for McCain kommer til å vinne enda han er 100 år og republikaner. Min nye strategi er heretter å tale Obamas sak i alle samtaler om nominasjonsvalg og presidentvalg i Amerrika. Jeg håper ikke Hillary blir presidentkandidat. Da kunne de like gjerne importert Åslaug H (som denne uka har smiska på seg hele den kraftkrevende industrien med løfter om konkurransedyktige kraftpriser i all evighet sånn at elendigheta aldri skal ta slutt). Jeg har også bestemt meg for å stemme på Manuela. Jeg orker ikke tanken på at hele Norge går berserk fordi en ansettelse eventuelt nå har foregått med litt hjelp fra et kvinnenettverk. At mektige konsernsjefer har stanset kjempeavgjørelser i Stortinget med private telefonsamtaler, er tydeligvis glemt nå. For Manuela har vært på café en dame hun nå har ansatt. Og Siv er selvsagt rasende. Hun ble vel ikke bedt med på café. Vel. Selvsagt vet du at jeg ikke kan stemme på Obama siden jeg ikke er amerrikaner. Og at jeg ikke kan stemme på Manuela siden jeg ikke er sosialdemokrat. Men i ånden skal jeg støtte dem til Dovre faller. En designekspert sa på tv nå at det er fantastisk at norske designere nå endelig bruker pels. Og jeg kom til å tenke på at det er å tide å sjekke nyttårsforsettene mine:
12. februar 2008: O Robbie Where art Thou Dagsform: Fortsatt laber Humør: Sengeliggende stabilt Antrekk: Har dusja og skiftet til for trange klær for å huske å slanke meg What kind of hair day: Nyvasket [--- ---] Selv om jeg ligger helt stille i senga hele dagen, holder jeg på å sulte i hjel. Kan det være slik at immunforsvaret trenger energi for å virke optimalt? Burde jeg rett og slett utsette Robbie-diettens fase II til jeg er helt frisk igjen? Eller er jeg nå i ferd med å lalle meg selv fullstendig bort? Fra sengeleiet skuer jeg Selveste Statsministeren på morgen-tv. Og han har også influensa. Alternativt er han veldig trøtt. Men jeg syns stemmen hans er litt skrøpelig. Så det er nok influensa. En ekspert sier på tv nå at kunstig sukker lurer kroppen til å tro at det kommer mat og at resultatet er at du blir veldig sulten. Det er første gang en ekspert sier det på tv. Jeg aner ikke hva slags ekspert det er snakk om. Men jeg er nokså lettet. For jeg har sagt det om kunstig sukker og sult for veldig mange år siden. Og det er ikke blitt fjernet. Heldigvis er det en frekk mann som later som om det er han som er opphavet til dette. Men teksten var opprinnelig min. Selv om den frekke mannen av en eller annen mystisk grunn har lagt inn plenty av feilskrivinger (tall med tall, merkelige forkortelser og en fantastisk skrivemåte for 'en 70 kilos person'). Selvsagt introduserte Cille søtstoffeksperten med Nå skal vi snakke om kunstig sukker og det er farlige greier hihihi. Kanskje like greit at det bare er 13 uker igjen. Av Cille/Petter/Pål T/Brita-epoken. Men håper de resirkulerer Brita på skjermen. Resten kan godt jobbe i arkivet. Petter kan bli researcher. Det blir en enkel jobb for ham siden han allerede i dag vet mer enn alle intervjuobjektene om alt. Som for eksempel om Nepal og India i dag. Men han sier ikke ett ord om at tunfiskfilet er bannlyst mat. 11. februar 2008: Tid for alvor Dagsform: Fortsatt laber Humør: Sengeliggende dalende Antrekk: Fortsatt samme som i går. For kort genser, for lave bukser, ikke-mætsjende skjerf What kind of hair day: Fortsatt fett og fullt av knuter [--- ---] I takt med et eller annet virus og forsterket av film- og tv-titting er alvoret kommet over oss. Først så jeg altså I am Legend med Will Smith. Og gråt veldig mye fordi jeg skjønte at det var et helt realistisk framtidsscenario filmen skisserte. Det dreide seg om en kreftmedisin (eller -vaksine?) som hadde smittet hele Amerika (hele verden?) med en sykdom som gjorde mennesker og dyr sinnssyke og hårløse. Og de fleste døde. Men ikke Will Smith og hunden hans. Jo mer jeg tenker på filmen, desto mer innser jeg at det er akkurat slik det kommer til å gå med verden. Og jeg vet at på veien mot stupet, så kommer et par høyrøstede klimaforskere til å rope Hva var det vi sa? Vi sa jo at to grader økt global middeltemperatur ville bety nye sykdommer! Men denne gangen kommer vi bare til å si Kjeften! Hvilken rolle spiller det om dere har rett nå? Jeg kjenner faktisk en ganske sterk vemmelse idet jeg akkurat nå innser at det finnes individer som til og med på randen av sivilisasjonens sammenbrudd kommer til å bruke energi på å argumentere om at de har hatt rett og at andre har tatt feil. Selv har jeg tenkt å konsentrere meg om å bunkre hermetikk og fylle opp plastkanner med drikkevann før det er for sent. Så snart jeg er litt friskere, skal jeg skrive en lang liste over ting jeg kommer til å trenge. Sånt som vannkanner, hermetisk kjøtt, hermetisk frukt, vikingmelk, batterier, lommelykt, fyrstikker, stearinlys, radio med sender og sikkert mye mer. I I am Legend, sprayet Will Smith trappa si med noe fra en flaske hver kveld. Siden filmen var amerikansk, var det sikkert ikke urin han sprayet på trappa. Men jeg tror urin egentlig er greia i slike tilfeller. Det andre nokså alvorlige som opptar meg i dag, er korrupsjon. Morgen-tv har snakket med en mann som har doktorgrad i korrupsjon og han sier at det er veldig vanlig i Norge i dag. Og at det egentlig dreier som at noen selskaper lager sin egen moral eller sine egne regler for hva som er riktig. Doktorgradmannen bruker ordene etikk og moral såpass selvfølgelig at jeg får følelsen av at Norge nå er blitt et slags lite Amerika. Men han avslutter heldigvis ikke med Gudvelsigneoss. Det er kanskje neste trinn. Jeg skal i hvert fall gjøre mitt for å bli korrupsjonsjeger i nærmiljøet. Det er en oppgave som vil passe meg bra, siden jeg er flink til å legge merke til at folk lager egne regler og lyver. Noen ganger er dette speiselt enkelt fordi en del av de folka som lager egne regler og lyver, ikke vet selv hvor dårlige de er til å lyve og hvor konsekvent de bruker alle deler av lyvekroppsspråket hver gang de lyver:
En forsker som heter Becce har forresten definert seks typer løgner:
"Since tension is high in liars, they need some self-comforting. They stroke their hair and touch their face more frequently and harder than usual." Folk som lyver, trøster seg selv med å stryke på seg selv! (ifølge learnbodylanguage.org). Jeg hadde egentlig glemt at jeg alltid har vært opptatt av juging. Av god og dårlig juging. Mulig det er det reduserte immunforsvaret som er i ferd med å få fram mitt indre jeg. Det er vel slik at på dødsleiet skal noen og enhver tenke gjennom hyssene sine og løgnene sine. Ikke at dette er et dødsleie. Men det er vel en slags prøveforestilling. Fy flate. Begge de dingsene som skal beskytte nesa mi mot brillene mine, er falt av. Nå har jeg snart et ekstra sett med nesebor oppe på neseryggen. Fordi jeg selvsagt sover med brillene på nå som jeg er syk. Fordi jeg selvsagt ser på tv helt til jeg sovner. Og fordi jeg i et svakt øyeblikk omorganiserte KV3s tv-faciliteter for at tenåringer skulle ha mulighet til å spille bråkete og voldelige spill hele natta uten å forstyrre hele KV3. Det siste der skulle forklare hvorfor jeg ikke klarer å se tv-en uten briller. En gammel gutt er på morgen-tv akkurat nå og gleder seg veldig til å gå på Cure-konserten i kveld. Og plutselig er jeg glad for at jeg sluttet i tide. Ikke sånn å forstå at jeg har sluttet å gå på konsert. Jeg gjør det bare på en litt mer diskret måte. Du vet allerede at av en eller annen grunn er voksne gutter noe av det verste jeg vet. 43-åringer i band-t-skjorter på møter er bare dårlig underholdning. Etter 35 gjelder skjorte på gutta. Og hårspenner på damene. Og skjortene skal være nystrøkne. Hvis jeg må velge mellom krøllete skjorte kombinert med rikelig med hår i nesa - og en litt fresk clash-trøyefra 80-tallet på en 36-åring på møte, går jeg selvsagt for clash-trøya. At jeg kan lire av meg så mye piss om hvordan andre mennesker kler seg og ter seg når jeg selv ligger her som et utrent fleskeberg på omkring 88 år. Velvel. I dag er den første dagen av fase II av Robbie-dietten. Her skal jeg være helt ærlig. Robbie-diettens fase I fjernet noen kilo fra fleskeberget i ukene før jul. Det betyr ikke at det ikke er akkurat de samme kiloene som fase II nå skal fjerne. Og 20 til. 10. februar 2008: NEI, vi lurer ikke på hva som skjer når ti vanlige folk blir med Lars Monsen på tur Dagsform: Laber Humør: Helt ok Antrekk: Influensaoutfit. For kort genser, for lave bukser, ikke-mætsjende skjerf What kind of hair day: Fett og fullt av knuter. Dritsexy [--- ---] Hva er det som får Blabla til å tro at jeg lurer på hva som skjer hvis en eller annen skjeggete fyr drar med seg noen vilt fremmede mennesker ut i skauen? Hvor langt fra de naturlige elementene er egentlig Ola og Kari Nordmann landet? Må vi virkelig ha en slags tv-kjendis på slep for å få livskvalitet i ødemarka? Jeg vet ingenting om denne Lars M. Rettelse: Jeg vet to ting om Lars M:
- Kremboller! roper du nå - Vet du ikke at fastelavn var forrige søndag?! 
Ok. Jeg visste ikke at fastelavn var forrige søndag før en hyggelig finsk mann fortalte meg på tirsdag at det var fetetirsdag og at alle finner spiste boller med makronfyll og krem. Da sa jeg Har fastelavnssøndag vært allerede? Og da sa finnen Ja det var sist søndag. Og da sa jeg Synd for unga. Og så bestemte jeg meg for å gjøre det godt igjen i dag. Som i den kommersielle delen av verden jo faktisk er morsdag. Men som i vår del av verden faktisk er en helt vanlig søndag. Men som skulle vært forsinketfastelavnssøndag. Men som nå kan se ut til å bli en helt vanlig søndag. Eller en uvanlig horisontal søndag:Jada. Jeg irriterer meg over at akkurat den puta er med på bildet fordi jeg egentlig er en snobb og fordi jeg vet at noen vil tenke Jasså hun har kjøpt pute på ikea. Teltnaboen fra Roskilde med de Røde Skoene har vært i KV3 denne helga. Hun var såpass ikke i toppform at jeg gikk med på å se en Indiana Jones-film i går ettermiddag. - Det der er River Phoenix! Se! [Teltnaboen] - Men skulle ikke Harrison Ford spille i denne filmen? [Jeg] - Joda, men nå er han ung! [Teltnaboen] - Er ikke River Phoenix død? [Jeg] - Jo. Men broren hans lever [Teltnaboen] - Hva døde han av? Narkotika? [Jeg] - Ja. Utenfor en restaurant. Broren hans var der også [Teltnaboen] - Se! Harrison Ford! Endelig! [Jeg] - Ja. Nå er han voksen. [Teltnaboen] - Det sto utenpå at Sean Connery også skulle være med i filmen [Jeg] - Hvilket land kan de være i nå? [Teltnaboen] - Tyrkia [Jeg] - Ja. Det er det nok. Eller egentlig Marokko [Teltnaboen] - Og der er Sean Connery! Har begge ligget med hun dama? [Jeg] - Nå er hun blitt nazist [Teltnaboen] - Var det der Hitler? [Jeg] - Se! Ungdomkilden! [Teltnaboen] - Har den mannen der vært inni den hulen i flere hundre år? [Jeg] - Ja! På grunn av Ungdomskilden! [Teltnaboen] - Herrregud, så kjedelig han må ha hatt det [Jeg] - Nå kommer det kuleste [Sønnen. Plutselig innom å jakt etter digg] - Hvorfor blir alle de andre unge av det de drikker mens han der døde? [Jeg] - Han drakk av feil beger! [Sønnen og Teltnaboen i kor] - Hva var det River Phoenix døde av igjen? [Jeg] - Hjertestans på grunn av narkotika. Broren hans var der da det skjedde [Teltnaboen] - Åja. Det var det. Var dette egentlig en eventyrfilm? [Jeg] Eventyrfilm er definitivt ikke min sjanger. Men I Am Legend er definitivt min sjanger. I Am Legend med Will Smith. I, Robot er også min sjanger. I, Robot med Will Smith. Som jeg forhåpentligvis skal se i kveld. Hvis sjørøverbukta vil. Underbevisstheten bygger seg allerede opp til den tristeste delen der alle de avdanka robotene bor i containere. Hva syns jeg om Melodi Grand Prix? HVA SYNS JEG OM MELODI GRAND PRIX? Jeg hatet det noe så inni h....... Kanskje bortsett fra den biten med Jahn T. Han er tross alt en helt. Og jeg likte at stemmene ble levert inn av gamle GP-stjerner. I den sammenhengen har jeg et eksistensielt ønske som jeg må skyte inn: Skaff meg en pall med de tablettene som Mata Hari bruker! Hun har jo ikke blitt en time eldre på de siste 32 årene! Teltnaboen syns ikke GP-programlederen er så innmari homo. Jeg var mer opptatt av om noen av artistene var homo. Og jeg gugglet dem kombinert med alle homoord jeg kom på. Men det nærmeste jeg kom noen gode svar, var at han musicalsangeren fra Sørlandet ble omtalt på gaysir som en mulig bamsemoms. Jeg klarer ikke å avgjøre om jeg har pusteproblemer fordi a) jeg er for feit eller b) jeg har influensa eller c) har så sinnssykt fett hår. Men jeg har pusteproblemer. Som egentlig bare tetris kan løse. Og fra og med i morgen tidlig skal jeg så innmari tilbake på Robbie-dietten at det nesten er skummelt å tenke på hvor tynn jeg kommer til å bli. Nå har jeg forresten vurdert å ta bilde av glühweinen jeg nettopp lagde meg. Men litt av meg selv kom med på bildet og jeg var blitt 88 år uten å ha skrevet en eneste suksessroman. Derfor tok jeg ikke bildet likevel. Herregud så glad jeg er for at jeg aldri skal chatte på nettet med webkamera. Folk ville jo trodd jeg hadde vært gjennom en tidsmaskin.  Det vil interessere noen at det nye basselementet til anlegget er ankommet. Og at en omtenksom ekstern leverandør på jobben har tipset om at en minimac trenger en preamplifier for å snakke med den typen anlegg som vi har. Jeg skal ikke late som om det var jeg som ikke ga opp etter å ha funnet ut at forforsterkeren ikke hadde phonoinngang med innebygd preamplifier. Det var jeg som ga opp akkurat da og som besluttet at hifiklubben eller hificenteret fikk ordne opp i dette ved å skaffe en ny dings. Men tror du ikke vi allerede hadde kjøpt en dings som vi egentlig har irritert oss over at vi ikke har fått brukt til noe? 7. februar 2008: Du kan dø av viagra fra internætten Dagsform: Prima Humør: Nokså ovenpå Antrekk: Pysj. Har fri What kind of hair day: Helt ok [--- ---] Siden jeg ikke har rukket å skru av morgen-tv fordi jeg har holdt på med et eller annet jobb-relatert, er jeg blitt pådyttet et forbrukerprogram som jeg egentlig ikke hadde planer om å se på. Og akkurat nå sa de at du kan få falsk viagra hvis du bestiller det på internett. Og ikke nok med at du kan få falsk viagra; du kan faktisk få livsfarlig viagra. Eller det er mulig det var noen andre piller man kunne dø av. Det var i hvert fall piller fra internætten. Akkurat nå snakker de om nøkkelhullmerking for matvarer i Norden. En ikke så veldig mediatrent person svarer bra for seg. Og hun representerer de som faktisk bestemmer hvilke matvarer som er sunne. Jeg visste ikke at matvarer kunne være sunne eller usunne. Jeg trodde det var kostholdet som kunne være sunt eller usunt. Men hva vet vel jeg. Jeg er for øvrig litt usikker på om det offentlige har lov til å stjele en merkeordning som en butikkjede har funnet opp. Men jeg er helt sikker på at butikkjeden ikke får penger fra det offentlige for å ha markedsført merkeordningen i flere år før det offentlige stjal merket og gjorde det om til en ordning som forteller meg at loff er usunt med makrell i toma er sunt. Jeg likte egentlig butikkjedens ordning som fortalte meg at grandiosa og seigmenn var prima vare. Jeg kommer til å fortsette med å spise grandiosa og seigmenn. Og jeg håper grandiosaprodusentene aldri følger de nye nøkkelhullsjefene sitt pålegg om å tilsette mer grønnsaker eller FRUKT!!!! i pizzaen for å få nøkkelhullmerket. 
Den nye telefonen min er ankommet. Den er så pen at alle legger merke til den. Og jeg skjønner nesten hvordan den fungerer. Lurer du på hvilken jeg kjøpte?Denne. Parce que je le vaux bien: Du veit at elektronikken har forskjøvet virkeligheten når du ligger i senga di og hører en helt ny ringetone som du ikke husker å ha valgt. Og deretter skjønner at det er fugler som synger utenfor vinduet. Det blir som den tiden da jeg dobbeltklikket med fingeren på alle blå overskrifter i avisene. Eller da alle sanseinntrykk ble omskrevet til tetrisbrikker inni hodet mitt. Burt Reynolds blir akkurat nå forvandlet fra uteligger til Dånjohan på kvalitets-dagtid-tv. Jeg kan ikke huske at Reynolds pleide å være så brun. Vurderer å gå til biblioteket for å låne noe skikkelig kvalitetsunderholdning. Alternativt kan jeg se den Johnny Depp-filmen jeg ikke har sett ennå. 2. februar 2008: Ingenting Dagsform: Ok Humør: OK Antrekk: Vanlig tøy What kind of hair day: Må dusje snart. [--- ---] Jeg er så vant til å skravle om alt og ingenting at jeg plutselig fant meg selv inntastet på denne nokså fantastiske editoren som jeg har funnet. Men har ingenting å melde. Datoen i dag er en av de verste. Best å bruke dagen til noe bra. Rydde i noen hyller og sy om en gammel kjole. 30. januar 2008: Hokus-pokus telefon Dagsform: Tynn. Kødda igjen! Humør: Prima Antrekk: Olabukser og genser. Passe casual. What kind of hair day: Vanskelig å si. Det regner. [--- ---] I går tastet jeg meg gjennom cirka 100 skjemaer på internett. Og i dag kom en sms som fortalte at den nye telefonen allerede er på vei til meg i posten. Det er da virkelig helt fantastisk? Vi diskuterte blant annet slanking i lunsjen på jobben i dag. Selvsagt trodde alle jeg tulla når jeg sa at jeg foretrekker oboy framfor nutrilett. Selvsagt tror alle at nutrilett er en bedre slankekur enn oboy. Og selvsagt tror de at et sunt kosthold med mye grønnsaker og hjemmelagde supper er det eneste som skal til for å være tynn. Men hvilken rolle spiller det egentlig i den store sammenhengen hva folka på jobben min mener om slanking? Kjenner at jeg begynner å bli voksen nå. 30. januar 2008: Kanskje enda mer selvinnsikt Dagsform: Tynn. Kødda. Humør: Veldig lovende Antrekk: Favorittrøya som jeg har funnet igjen i kjellern. Og en boxer arvet fra en nevø What kind of hair day: Absolutely Fabulous [--- ---] Det framstår egentlig som mer og mer meningsløst å bruke tid på å irritere seg halvoffentlig. Ikke sånn å forstå at vi i KV3 frykter å bli felt av et faglig utvalg på grunn av æreskrenkelser - siden krenkelser er noe vi jobber relativt hardt for å unngå. Det er vel mer sånn å forstå at ergrelse sjelden avler annet enn ytterligere ergrelse. Derfor blir det over tid nesten uoverkommelig for eksempel å følge morgen-tv-sendingene med våkent øre. Det er besluttet at det skal settes av tid til å se en av hovedheltene i den nyeste filmen hans selv om han har tupé i filmen. Tupéen ble så vidt nevnt da morgen-tv intervjuet Aksel H i dag. Men de la likevel ikke spesielt stor vekt på det med håret - bortsett fra at han hadde på seg topplue som han ikke ville ta av for å avdekke sannheten om håret. Eller noe sånt. Selvsagt er det trist at helten vises fram i et klipp der han sier "Jeg bryr meg ikke om de pengene. Du kan beholde de". Så har til og med Aksel H mistet objektformen. Og jeg vurderer å sende ham et fanbrev der jeg skriver Jeg liker du kjempegodt. Vil du drikke kaffe med jeg? Du vet du er gammel når du umiddelbart vet hvem Stenshjemmet er når han blir intervjuet sammen med en bebrillet JohanOlav vedrørende en mulig konflikt mellom skøytemiljøet og fotballmiljøet i Oslo vedrørende en mulig skøytehall for å redde skøytemiljøet. McCain ligger an til å bli republikanernes kandidat i det amerikanske presidentvalget til høsten. Hvis han blir president, kommer han til å være omkring 80 når presidentperioden utløper, men det er det visst ingen som bekymrer seg for. Kona hans kommer fortsatt til å være omkring 18 år yngre enn ham. Morgen-tv har vist fram en utstilling av kjøkkenutstyr i Moss i dag. Museumsmannen de intervjuet, var en gjennomført åG-mann. Han sa så mye åG at jeg vurderte å skru av tv-en selv om jeg likte å se på kjelene fra 60-tallet. åG-mannen fra Moss ble etterfulgt av en kokkelise som i dag stekte torsketunger og som dessverre mister mer og mer av det norske språket for hver dag. - Jeg liker åsså frisere de. Sa Lise. - Så steker jeg de. Sa Lise deretter. Men pen er hun fortsatt. Konsonantkongen tar fortsatt kaka likevel. Ingen slår Pål T sin vanvittige uttale av konsonanter. Jeg strever fortsatt med å finne en måte å forklare uttalen på. Greia er at han starter alle sterke eller ikke så sterke konsonanter med en E foran. - E-mere sport blir det E-senere i E-sendingen. Sier Konsonantkongen akkurat nå. Og så sier han: - I Kenya løper folk rundt i gatene med E-rustne E-macheter. Lørdag leste jeg hele Aftenposten, siden jeg fikk den gratis av en yndig ung selger på Oslo S. Han var så yndig at jeg til og med bestilte et abonnement. Ja. Lettkjøpt nå. Selv om jeg bestilte abonnementet fordi jeg lenge har planlagt det. - Hvis du ikke har noe spesialtilbud på helgeavisene, kan jeg like godt bestille på nettet. Sa jeg til den yndige selgermannen. - Men da tjener ikke DS noe på salget. Sa den yndige selgermannen. - Hvem er DS. Sa jeg - Direkte Salg. Sa den yndige selgermannen. Og plutselig gikk det opp for meg at denne unge mannen kunne tjene noen kroner på at jeg fylte ut et skjema der og da. Og siden han var den første yndige unge mannen som hadde vært hyggelig mot meg på flere år, kapitulerte jeg og fylte ut. Aldersforskjellen ble ganske tydelig da han for tredje gang gjentok: - Du behøver ikke tenkte på regningen, den kommer ikke før om flere uker. Jeg hadde nesten glemt at det finnes faser i livet da 360 kroner er et omtrent uoverkommelig beløp. Vel. Det jeg blant annet leste i Aftenposten på lørdag, var intervjuer med folk som var naboer med noen som akkurat nå er siktet for dobbeltdrap. Det viser seg at folk som har vært naboer med noen som akkurat nå er siktet for dobbeltdrap, alltid har visst at naboene var kriminelle. "Vi visste at de var kriminelle, men de har aldri gjort oss noe", sa naboene til Aftenposten. Og jeg lurte nokså mye på hvordan noen kan være kriminelle per definisjon. Du er vel for så vidt kriminell idet du begår en kriminell handling. Og du er vel kriminell idet du blir dømt for å ha utført en kriminell handling. Men er du kriminell resten av livet etter at du har sonet for lovbruddet? Og er du kriminell i tiden før du begår den kriminelle handlingen? Og er du ikke kriminell som nabo dersom du observerer noe du tror er kriminelt og ikke melder fra til politiet? Morgen-tv er for tiden litt opptatt av hubroer. Hubrougler. Og de hadde en gripende historie i dag om en hubro som kanskje måtte dø fordi den hadde brekt beina eller noe sånt. Det som imidlertid fanget min oppmerksomhet, var reportasjen om en hubro som nå skulle settes ut i naturen etter en eller annen form for rehabilitering. Rehabiliteringsmannen som holdt ugla, hadde ikke hansker på seg. Og var ikke redd for ugla i det hele tatt. Det får meg til å tro at hele reportasjen var en juksereportasje, og at det egentlig var snakk om en 100 prosent tamhubro. Og det gjør jo rehabilitereren til en slem mann dersom han slipper hubroen uti naturen. Alt dette om hubroer kan jeg fordi jeg en gang for mange år siden tilbragte et par dager sammen med et par helter som het Morten og Tom. Og de hadde definitivt på seg hansker når de håndterte hubroer. Noen gamle jenter med langt hår er på tv akkurat nå. Jeg er innmari usikker på akkurat det der. Noen kan ha langt hår hele livet og slippe unna med det. Andre ser patetiske ut allerede idet de bikker 35. Jeg vil så gjerne tilhøre den første kategorien. Men frykter at jeg da må etablere meg i en mer kunstnerisk bransje. Heldigvis er det hjelp å få vedrørende slike problemstillinger:
Akkurat nå kommer det fram på morgen-tv at Brita G er fra Enebakk. Det er jo artig. 29. januar 2008: Muligens selvinnsikt Dagsform: -- Humør: -- Antrekk: -- What kind of hair day: -- [--- oppdatering postet fra Korridoren. derfor lavt detaljnivå intromessig ---] Jeg har vært voksen på dette at jeg anerkjenner misunnelse som en del av følelsesspekteret. Men må nok snart erkjenne at noen deler av følelsesspekteret bør undertrykkes sterkere enn andre. Jeg vil anta at prioriteringen av spekteret bør være omtrent slik med en skala fra 1 til 10 - der 10 står for maksimal tyngde og 1 står for nesten ubetydelig:
Snarveien til å kurere misunnelsen, er alle elementene ovenfor i motsatt rekkefølge. Først vinner jeg en usannsynlig stor lottogevinst som jeg ikke forteller noen om. Jeg simpelthen bare øker levestandarden så gradvis at alle tror jeg har jobbet meg opp i tilværelsen. Og da skjønner de at jeg er vellykket. Og da syns de jeg er pen også. Og hvis jeg vinner masse penger, kan jeg vel alltids kjøpe noe fettsuging og noen måneder på en sånn farm med personlig trener og vegetarkost. PS. Til å være en person som i flere perioder har vært vegetarianer, har jeg en ubegripelig aversjon overfor tanken på at sinte mennesker på en helsefarm skal nekte meg å spise kjøtt helt til jeg blir tynn. Søndag 27. januar 2008: Ikke akkurat Bohemian Rhapsody Dagsform: Trøtt Humør: Først blid. Så sur Antrekk: Masse tøy. Fryser. Til og med fleecejakke What kind of hair day: Så verst [--- ---] Konseptet var lovende. Alle skulle ta med noe overvintret fra barskapet. Og eventuelt egnet tilbehør. Glassmalersken fra Drammen hadde med bananlikør og vodka. Og en fantastisk liten isknusermaskin som var en nøyaktig kopi av en designisknusermaskin. Cam hadde med seg en liter Sambuca og hvit portvin. Jeg hadde med en flaske med importert absint og en flaske cava. Wicked Witch holdt maten som selvagt var fra Nord-Afrika og smakte helt fantastisk godt. Etter en runde med isbiter, vodka, lime og bananlikør, og etter en runde med couscous først og portvinsfromasj etterpå, var det på tide å smake på De Ekte Varene. Vi hadde lest oss opp på ikke færre enn 19 måter å drikke absint på. Men landet etter hvert på tre modeller:
På internett hadde vi lest at virkningen av absinten skulle inntreffe etter en halv time. Og at vi en stund etter det igjen skulle ha akkurat samme effekt av absinten som av vanlig alkohol. Etter en halvtime merket ingen av oss noe spesielt. Så vi gjentok prosedyrene og ventet enda en halvtime. Deretter bestemte vi oss for at absint ikke var vår greie, og spretta et par øl og gikk i kjellern og spilte dart. Jeg kan nesten ikke tro hvor dårlig jeg er til å spille dart. Selv om jeg de fleste gangene traff skiva, traff jeg også veggen og et skap som sto cirka én meter sydøst for skiva. Og jeg fikk på det meste 48 poeng på tre piler. Men vi spilte trøstebrettspill etter darten, og da vant jeg en av to runder. Så drakk vi litt mer øl og vin. Og snakket om de vanlige alvorlige temaene. Og Cam sa 'Ta va fole kjækt'. Og så var det neste morgen og den var slik:
- Jaaaaaaaaa! - Skal vi ha te? - Jaaaaaaaaa! Neeeeeeeeei! Ikke fruktte! - Og kaffe må vi ha! - Og juice? - Dere kan godt drikke såkalt juice fra konsentrat. Jeg vil ha juice - Hvorfor bruker du suketter når vi har stevia? Vil du ha kreft? - Man får ikke kreft av suketter. Jeg elsker suketter - Hvor har du fått kjøpt stevia? Hvordan kan du vite at det ikke bare er aspartam løst opp i et eller annet? - Men hvis det er aspartam, er det jo ikke farlig uansett - Hvordan kan du vite det? - Bare de med Føllings sykdom kan få svulst av aspartam - Men hvordan kan du vite at det er stevia? - Jeg har kjøpt grapefruktkjerneekstrakt. Den har de begynt å tynne ut med noe farlig som jeg ikke husker navnet på osv 26. januar 2008: Lyset er for så vidt fortsatt av Dagsform: Lovende Humør: Særdeles optimistisk Antrekk: Nytt skjørt som jeg egentlig ikke hadde råd til What kind of hair day: Krøller. Ikke så verst [--- ---] Lurer på hvorfor jeg liker så veldig godt Lithium med Nirvana. Men har kommet fram at det neppe kan skyldes teksten. Som jeg ikke forstår. Nå leste jeg den enda engang på nettet, og ble ikke klokere. Men plutselig så jeg at de hadde skrevet med delvis rosa bokstaver Get Nirvana Ringtones!. Og jeg kom på at jeg skal kjøpe meg en helt ny telefon som sikkert kan spille moderne ringetoner. Denne gangen skal jeg velge telefon bare basert på utseendet, og valget står mellom cirka tre modeller:   Mest sannsynlig den til venstre. Og siden jeg allerede har Verdens Billigste Abonnement, er det ikke så mye å gruble over. Alle telefoner blir like dyre. Eller billige - som noen ville sagt. Siden det siste året har gått med til å betale uoverveide feriekostnader dekket med kredittkort, har jeg bestemt meg for aldri mer å gjøre noe som helst på forskudd. Men akkurat nå holder det hardt. Jeg vurderer å kjøpe en flybillett hvorsomhelst og nårsomhelst. På flyplassen på vei hvorsomhelst og nårsomhelst, ville jeg kjøpe 10 pocketbøker (hvis jeg har lest ut de fire jeg kjøpte denne uka). De stedene jeg ville vurdert å reise til, er:
Fikk jeg med meg slutten av Dalziel og Pasco i går kveld? Nei. Selvsagt fikk jeg ikke med meg slutten av Daizel og Pasco i går kveld! Jeg aner fortsatt ikke hvem morderen var. Egentlig aner jeg fortsatt ikke hvem som ble drept heller. Men jeg fikk med meg at Dalziel gikk til en røykeslutthypnotisør. Og at han ble veldig fresh av det. Han virket også ganske opptatt av damer i går. Og jeg rakk å resonnere litt omkring dette at det spiller ingen rolle om man er gammel, tjukk og bleik, så lenge man har den indre gløden. Som jeg mener Dalziel hadde i går. Men så sovna jeg altså uten å finne ut hvem som drepte hvem. Nå skal jeg ta fram min indre glød og slenge meg på toget i retning Wicked Witch og det som må være den årlige slalåmturen. Selv om jeg ikke kan huske at slalåmturen pleier å være så tidlig på året. Før jeg kaster meg på toget, skal jeg kjøpe 6 øl. For jeg vil ikke være hun som glemmer at hun bare skal ta én eneste Absinthe-shot. Nå har jeg sittet ved denne maskinen nøyaktig én Neverland. For Lithium kjører på nytt. Noen må ha satt maskina på repeat. Men ingen har bytta basselement. Og nå begynner det å haste. All grunn til å takke guden for impulskjøp for at jeg har de dyre og nokså fancy joggeskoene (Adidas. Lakk. Med gullskrift). Det gjør at jeg kan gjøre entré hos Wicked Witch med en viss stil. Har tatt på med armbånd som mætjser de røde strømpene og det nye, røde skjørtet som jeg ikke hadde råd til men som likevel ikke var et impulsskjøp men et visualiseringsskjøp. 25. januar 2008: Lyset er av. Folk er hjemme Dagsform: Helt ok Humør: Litt labert Antrekk: Pysj. Det er kvelden What kind of hair day: Uvasket. Grusomt. [--- ---] Denne ukas vektlegging av mangel på lys og varme og belysning har ingenting med en privat klimadugnad å gjøre. Riktig nok har jeg skrudd av alt lyset også de siste dagene for å øve meg på å spare strøm. Det er spennende, siden jeg hele tiden nesten snubler i ting jeg glemmer at jeg har satt fra meg for eksempel på vei fra badet til kjøkkenet. Kanskje jeg skrur av lyset fordi jeg ønsker å brekke de siste hele knoklene jeg har for å bli ferdig med det. Det er det vel egentlig ingen som kan vite siden jeg ikke har råd til å gå til psykolog. I går var det en mann som satt vis a vis meg på bussen og han tittet bort på meg tre ganger. Ikke én gang for å sjekke om jeg var terrorist. Men tre ganger så han direkte på meg. Og jeg tenkte 'Er det mulig at noen menn fortsatt synes at jeg er pen!' Og jeg ble veldig glad. Men så tenkte jeg 'Ånei, har jeg en stor buse i nesa eller en tusjstrek på kinnet?' Og ble litt bekymret. Men deretter tenkte jeg 'Det måtte jo skje. Jeg har sikkert spydd på ham på siste buss hjem etter julebordet'. Og jeg gikk skjelvende av bussen mens jeg grublet over mannen med Blikket. Og til slutt konkluderte jeg med at han kanskje trodde jeg var rik. Siden de eneste skoene jeg kan gå med utenpå den brukne tåa, er noen veldig dyre joggesko som jeg egentlig hadde glemt at jeg hadde. Mannen med Blikket er vel en av disse joggeskofetisjistene. Noen ganger skulle jeg ønske jeg var en enkel sjel som kunne slå meg til ro med det første som falt meg inn. At jeg var så pen at en mann på bussen faktisk kunne finne på å se tre ganger på meg. Jeg elsker kjendisprogrammer på tv og nå har jeg akkurat sett på Skandaløse kjendiser på tv3. Og der var Brad og Angelina. Og Jennifer. Og Anna Nicole. Og dessuten hadde de satt av noen minutter til å minne oss på hvor fryktelig umoralsk det var at Janet Jacson blotta puppen på et viktig idrettsarrangement som tross alt også barn satt og så på. Har egentlig aldri tenkt grundig gjennom den historien der. Og merker at jeg ikke kommer til å tenke så mye mer over den heller. Kanskje jeg husker å drøfte den i morgen på dartsturneringa hjemme hos Wicked Witch. Mulig jeg er hetero, men jeg syns Jennifer er mye penere enn Angelina. Og jeg syns Brad bør flytte til Norge uten noen av dem. Har hatt en Robbie-samtale med Sønnen i dag. Vi spilte Feel, She's the One og Let Me Entertain You mens vi lagde middag. Sønnen sa det var ok siden han vet hvor viktig Robbie er for meg. Jeg hadde faktisk nesten glemt hvor viktig Robbie er for meg. Og for reguleringen av kroppsvekten min. Har for øvrig tilbragt tid i kveld med å undre meg over idrettsnorges valg av president. Samt med å undre meg over hvorfor ikke jeg ble den nye programlederen på Nyttpånytt etter Annecath. De trengte sikkert en tynn en. Dagens aller siste ambisjon: Se på Dalziel og Pascoe. 23. januar 2008: Lite lys og varme Dagsform: Vet ikke ennå Humør: Optimistisk Antrekk: Foreløpig pysj What kind of hair day: Fortsatt fryktelig stygt hår [--- Headinga om lys og varme skyldes at vi på jobben i går prøvde å komme på en optimistisk og vakker sang som passer både til barn og til voksne og som det går an å kjøpe til en kampanje. Den eneste sangen jeg har sunget for barn - i tillegg til so ro lille mann nå er dagen over - er Aleksandersens lys og varme. Det er nok derfor sangen var i hodet mitt i dag ---] I gamle dager kunne vi skru på morgen-tv og høre kvitring om totalt uviktige ting i cirka 3 timer. Nå er det så mye fryktelig i verden at jeg vurderer å kjøpe noen skikkelig gamle morgen-tv-sendinger på videokassett sånn at dagen kan starte uten store påkjenninger. Hva er det som er så fryktelig i verden i dag da? spør du sikkert nå. Og da kan jeg fortelle følgende i ikke-prioritert rekkefølge:
Midtveis i kvalitetssøvnen, så jeg en reprise av en tv-debatt om det som Hillary kaller en økonomisk krise. Og sannelig var ikke Andrew fra Cæsar en av ekspertene. Han har jo for så vidt en veldig liten rolle i Cæsar, så jeg tenkte at det kunne vel stemme at han egentlig var en finansekspert som kunne diskutere børskrækk med finansministeren. (Jeg lurer forresten alltid på hvorvidt finansministeren egentlig kan noe om økonomi. Og nå har jeg gått gjennom cven hennes og funnet ut at jeg kan fortsette med å lure på om hun egentlig kan noe om økonomi. Hun har studert sosialpedagogikk som jeg ikke vet hva er. Og etterpå har hun studert kriminologi som jeg heller ikke vet hva er.) Men i dag tidlig så jeg debatten om det som Hillary kaller A Crisis, i reprise enda en gang (eller muligens var det ikke en reprise jeg så i går selv om det var lovlig sent i verden allerede da). Og da kunne jeg se at det ikke var Andrew som var på debatten i det hele tatt. Men en helt annen mann som egentlig ikke likner på Andrew engang. Fordelen med å se reprisen, var at det viste seg at Willoch deltok i debatten også. Og han sa kjempefornuftige ting om teite amerikanere som har lurt folk til å låne masse penger fra Asia. Og om kjempesmarte asiater som fortsetter med å låne penger til teite amerikanere fordi det lønner seg for dem. For asiatene. Og Kristin H satt og fniste - eller smilte overbærende - hele tiden mens Willoch snakket. (Nå har jeg gugglet Willoch og funnet ut at han er utdannet sosialøkonom. Så egentlig lurer jeg veldig på hvorfor sosialpedagogkriminiolog Kristin H satt og smilte overbærende i stedet for å rødme.) And I think that's just about it. Som Bubba ville sagt det. En kjempesunn lunsjgjest kommer til KV3 i dag. Så jeg har kjøpt inn masse sunne ingredienser og planlegger å lage noe nokså imponerende og fettfattig som jeg kan servere. Jeg hadde egentlig planlagt å vaske hele kåken før lunsjgjesten kommer. Men så husket jeg at alle våre felles kjente faktisk har vært på besøk i KV3. Så det er ingen grunn til å late som noe som helst. Dette ble selvsagt helt feil. De fleste av våre felles kjente har aldri vært i KV3. Og kommer aldri til å komme til KV3. Men alle felles kjente som lunsjgjesten kan finne på å diskutere KV3 med, har vært i KV3. Kanskje hun rett og slett kommer på besøk for å sjekke om det er så ille som de andre har sagt at det er. Vel. Uansett for sent å gjøre noe med det nå. Eller kanskje ikke. For nå fikk jeg sms om at gjesten må være hjemme med syke barn. Da kan jeg rett og slett vaske, pusse opp og eventuelt bygge ut til neste gang det passer å avtale lunsj. 22. januar 2008: Shining-aktig Dagsform: Tjukk Humør: Tjukkasaktig Antrekk: Eneste buksene som passer. Og en genser som er for trang What kind of hair day: Fryktelig stygt hår [--- ---] Så viser det seg at det faktisk går an å bygge Shining-aktige hoteller midt inni skauen i Sverige og kalle dem for konferenshotell. Vi ankom i kveldinga og fikk etter mye om og men tak i resepsjonsdamen som etter litt overtalelse gikk med på at vi faktisk hadde bestilt rom på hotellet. Deretter ble vi spredd utover et slags kompleks av korridorer og terrasser. Og rommene var små tarmer med seng på en plattform og kinesisk forheng foran senga. Langs stiene som forbandt de ulike korridorene og terrassene, hang det annenhver kinesisk lykt og høyttaler med kinesiske lyder. Og bak lyktene og lydene var det lagt ut kinesiske tegn med hvite småsteiner ved siden av en karpedam uten karpe. Men neste morgen så alt meget bedre ut. Og de kinesiskinspirerte hotellansatte serverte fantastisk mat uavbrutt helt til vi måtte kaste oss i en taxi for å nå flyet hjem til Norrrga. Jeg vurderer faktisk å sette opp annenhver kinesisk lykt og høyttaler med kinesiske lyder utenfor KV3. Og en av gutta på jobben har lovet å låne meg en dvd med ideer til hvordan jeg kan gjennomføre det. Han har selv en vakker dag brågravd en karpedam i sin egen hage og fylt dammen med vann og en slags netting med noen planter som visstnok skaper en aldeles fantastisk stemning i hagen hans. I bytte mot hage-dvden skal kollegaen min få låne Blinkende Lygter, for det viste seg at han ikke hadde sett den til tross for at han liker danske filmer kjempegodt. Jeg leser en bok om 11. september nå. Og på vei hjem i dag var det en mann rett foran meg som fortalte en annen mann at han for noen år siden hadde hatt med seg foreldrene sine til World Trade Centre. Og da jeg kom hjem fortalte Sønnen uoppfordret at han nettopp hadde sett en film om en konspirasjonsteori om angrepet på WTC. Enten er dette et sammentreff, eller så er det sånn at det hodet er fullt av, tar ørene imot enda mer av. Kanskje folk ofte skryter av at de har vært i WTC før tårnene falt. Og kanskje Sønnen ofte forteller om slike ting uten at jeg hører etter. 18. januar 2008: Vevkamerakritikk Dagsform: Stigende Humør: Stigende Antrekk: Pysj. Er blitt så innmari feit What kind of hair day: Tidlig Plant/Tempest [--- REM hadde jeg egentlig glemt. Nå spiller de Man On the Moon på radioen. Og jeg må straks skru av radioen og sette på The Great Beyond. I'm pushing an elephant up the stairs. Litt optimistisk og baklengsfilmaktig for noen av oss. Kan noen varsle vaktmesteren om hvor irri det er at eplemaskina mi alltid velger lokalmusikk automatisk når jeg starter den sånn at hver eneste dag starter med en panisk frykt over bare å ha muligheten til å spille AC-DC, Katie Melua eller Sinéad O'Connor? ---] Aller først i dag vil jeg rette oppmerksomheten mot morgen-tv sine daglige runder omkring på verdens vevkameraer. Av en eller annen grunn har ikke Vevkameraoperatøren i Dolomittene skjønt at det er teit å sette (legge?) kameraet et sted hvor det alltid snør. Til og med Konsonantkongen Pål T kommenterte det snøbelagte kameraet i går. Jeg har aldri visst hva som har skjult seg bak den geografiske betegnelsen The Dolomites på morgen-tv sine vevkamerarunder. Men i dag har jeg gugglet betegnelsen, og det er snakk om "en gruppe på ca. 30 ulike fjellmassiver ien vid bue fra Gardasjøen til den østerrikske grensen" i Italia. Ved en feil landa jeg først på Wikkkipedia som hadde en mye bedre forklaring. Men jeg har her valgt å sitere Overnatte.com for å være tro mot min beslutning om å leve wikkifritt Da Teltnaboen fra Roskilde med de Røde Skoene var innom i går, kommenterte hun KV3s aller nyeste katt. - Har dere fått enda en katt? Så søøøøøøøøøøøøøt! sa Teltnaboen. Den aller nyeste katten er selvsagt ikke vår. Og ble gjenforent med sine egentlige eiere umiddelbart. Jeg tror ikke de syntes det gjorde noe om den hadde prøvd å flytte inn hos oss. De har tross alt hatt Hassan i kosten jevnlig de siste par åra. Teltnaboen kunne for øvrig utdype mysteriet om Eias treningsaktiviteter. Hun hadde nemlig sett et intervju der han hadde snakket om at han en vakker dag hadde oppdaget at han trengte å trene og han deretter hadde begynt å trene. Og han hadde opprettet Herr Fett til sin hovedfiende. - Han er jo veldig veltrent. Sa Teltnaboen. - Nei, det er han da ikke. Sa jeg. Etterpå så jeg et tv-program om amerikanske menn som opererer bort puppene sine, og da skjønte jeg at Teltnaboen blant annet mener at fravær av mannepupper signaliserer veltrenthet. Det var vel for så vidt også Atle A innom i første nettsending fra Ut i vår hage. Nok sagt om det. Teltnaboen har bestemt seg for å utpeke Eia til sin nye ledestjerne. - Det går an å spise litt sunt og trene litt mer. Sa Teltnaboen. Jeg var helt sikker på at hun siktet til meg, så jeg svarte: - Nei, det går ikke an. Og så forklarte jeg om de dustene på tv som sa at to treningsøkter i uka bare er bra nok dersom man har sittet på rompa hele det siste året og er kjempefeit. Og da sa Teltnaboen naturligvis at jeg hadde helt rett og at det aller lureste var å gå til jobben. Og at hun selv nå har begynt å gå til jobben. Hvilket selvsagt er løgn. Men moro likevel. PS: Det er jobben til Teltnaboen å trene. Så det nok sant at det var meg hun prøvde å påvirke med Eia-skrytet. En liten prinsesse fyller ett år i dag og jeg har kjøpt en bitteliten kjole som nok likevel er for stor. Jeg vurderer å kjøpe en boks med Tom & Jerry-kjeks i tillegg. Sånn at hun kan riste på pakka og like meg kjempegodt fordi jeg har kjøpt en pakke som det er morsomt å riste på. Men jeg er så usikker på om dagens ettåringer kan spise Tom & Jerry-kjeks uten å bli kvalt. Gamledagers ettåringer spiste nok både det ene og det andre. For eksempel kan jeg huske at Sønnen fikk sitt første allergisjokk allerede på 10-ukersdagen da han fikk en teskje krem med rester av mandler. Og at Datteren på 1,5-årsdagen drakk sin første slurk akevitt mens vi andre var på kjøkkenet og lagde mat. Akkurat i den historien er det et eller annet som ikke stemmer. For jeg husker at vi hørte "sterkt" fra stua og stormet til. Og jeg er nesten sikker på at ingen av mine barn kunne snakke før de var minst to år. Men historien er god. Og blir ikke nødvendigvis dårligere av at hun kan ha vært 2,5 år da hun akevittdebuterte. 15. januar 2008: Beinbrudd, aids og herpes Dagsform: Etter forholdene bra Humør: Vanskelig å si Antrekk: Teletubbyplysjoverdel og aerobicbukser (fordi de mætsja) What kind of hair day: Fortsatt Palme/Påfugl [--- Du som har fulgt nedtegnelsene fra HP23 og KV3 gjennom flere år, vil erindre at vi sjelden lar oss merke av viktige verdensbegivenheter og at vi som regel er kjappe til å styre informasjonsstrømmen fra HP23/KV3 mot de nære ting. Bli derfor ikke krenket når vi omtaler gårsdagens hendelser i Kabul på denne måten: Norge er i krig. Ubegripelig Kjempetrist ---] Vet ikke om det er en god egenskap eller ikke, men noen av oss har en veldig direkte kopling mellom sjokkartede opplevelser og immunforsvar. Et fysisk angrep på kroppen eller en mental opprivelse fører ofte til en flora av følger som ikke har noe med det aktuelle angrepet å gjøre. Men med tanke på at det er litt pinlig å være borte fra jobben på grunn av en forstuet tå, er det for så vidt greit med alle følgesykdommene. Tror koplingen mellom smell og immunforsvar er arvelig. Jeg husker at min kusine en gang falt ned hele trappa hjemme hos Mormor. Da hun startet på toppen av trappa, var hun helt frisk. Men da hun landet i bunnen av trappa, hadde hun fått feber og ørebetennelse. Det er vel kanskje bra at jeg bare falt fire trinn. Hvis du ikke lar deg villede av overskriften og antar at immunforsvarsvikten er noe mer alvorlig enn den faktisk er. Aids er alltid et stikkord for hovne lymfekjertler. I gamle dager da jeg fortsatt skiftet seksualpartner oftere enn hvert 20. år, var en kul i lysken alltid et tegn på aids. De snakket om plastposer versus handlenett på morgen-tv i dag. Til tross for at jeg blir provosert av at de anbefaler papirposer framfor plastposer - noe jeg erindrer at jeg har lest er helt feil - lar jeg meg rive med i plastposedebatten. Det kan skyldes at jeg i går ble så forbanna over plastposevirvaret i kjøkkenbenken at jeg fylte to stappfulle bæreposer med returplastposer til gjenvinning. Dette til tross for at jeg nesten alltid har med ryggsekk eller handleveske eller handlekjerre til butikken.  Selv om jeg irriterte meg nesten grenseløst over de folka i Stavanger som skal bli Norges plastposefrie by eller noe sånt, så bestemte jeg meg i løpet av innslaget for å kjøpe et kjempekult handlenett. Jeg surfet meg fram til noen nett på nettet (høh. nett på nettet. artig kopling), og trakk ganske raskt den slutningen at A) noen har skjønt at handlenett kommer til å bli årets kommersartikkel og at B) de handlenettene som ikke hadde prisen angitt, sikkert var svindyre. Deretter kom jeg på at jeg jo faktisk har et lite lager med handlenett allerede (et rødt fra COP 11. et hvitt fra Biblioteket og et grønt fra rue de France i Nice). Og at jeg faktisk kan sy meg et vanvittig kult handlenett. Siden jeg likevel ikke kommer noen vei. Det er mulig jeg ikke hater mac lenger. Men jeg hater fortsatt at jeg ikke klarer å oppdatere KV3 på www med macen uten å ende opp med et kodesett som jeg ikke klarer å fjerne igjen.
Barn ingen hindring Diskresjon loves ikke
ÅG hvis du gir de Jeg har forresten tenkt ut et par nye og gode ord: Jeg liker begrepet eating disorder kjempegodt. Og jeg misliker begrepet spiseforstyrrelse veldig sterkt. Derfor brukte jeg her om dagen tid på å tenke over hva som irriterer meg mest med det norske ordet. Og det som irriterer meg mest, er at ordet forstyrrelse egentlig ikke finnes i norsk dagligtale. Dersom noen hadde gitt meg en lapp med ordet disorder og bedt meg om å oversette det, ville jeg aldri landet på forstyrrelse. Jeg ville landet på uorden, rot eller uro. Jeg vil derfor på det sterkeste anbefale at landets fagmiljøer (og fagsynsere) så snart som mulig tar i bruk de alternative begrepene spiseuorden, spiserot eller spiseuro. Akkurat det siste ordet (spiseuro) kan kanskje vekke assosiasjoner i retning av små barn som ikke klarer å sitte rolig i familieselskaper. Men da vil jeg gjerne påpeke at begrepet spiseforstyrrelser først og fremst vekker assosiasjoner om telefonselgere som ringer midt under middagen. Sånn. Nå er det sagt. Jeg er egentlig ikke så innmari tilhenger av P3, men de har noen artige innslag innimellom. Særlig liker jeg Henrik. Og i dag hadde han et innslag om sanger som kanskje ikke er så passende. Og han spilte barnesangen Har du hull i dine lommer, kan du klø deg selv på låret. Og det ble veldig artig. Etterpå kom Harald Eia og Tore Sagen. Som jo er morsomme begge to. Og det ble litt snakk om at Harald E er veldig trent. Og det sa de på Ut i vår hage-nettsendinga (som jeg så i går) også. Og jeg blir veldig usikker på om dette er humor. Selv om jeg fant en artikkel på nettet som fortalte at han tar sit-ups og push-ups hver morgen. Æsj. Nå surfet jeg innom reprisen på et eller annet panisk helseprogram. En gruppe mennesker skal bli tynne sammen med helseprogrammet. Og de skal bli tynne blant annet ved å begynne å trene. Og knekkebrødspiseren som er en av instruktørene i programmet, klarte idet jeg passerte tv-en å lire av seg følgende: - Dersom disse menneskene som ikke har beveget på seg i hvert fall det siste året, klarer å gjennomføre to treningsøkter i uka, så er det fint. Jeg hater det nye slankeprogrammet. To treningsøkter i uka er altså bare bra nok dersom du har sittet helt stille på den stadig breiere rompa di i minst ett år. Dersom du de siste åra har trent et par økter i uka, ville vel knekkebrødspiseren anbefale å kjøre i gang med 12 økter i uka. To hver dag og fri søndager. Jeg får flashback til de desperate kjerringene på Sats den gangen jeg fortsatt syntes det var litt skummelt der og derfor lyttet til hva kjerringene snakka om. De desperate kjerringene snakka om hvor håpløst det var å trene bare to ganger i uka. Men jeg husker at jeg støttet meg på en kjent håndballspiller som trente sammen med meg og som sa De enkleste timene er de tøffeste. Jeg støtter meg egentlig fortsatt på henne. Vedrørende begrepet 'flashback': Jeg roser meg av å bruke nesten bare norske ord i nedtegnelsene fra virkeligheten i KV3. Nå leste jeg nettopp hos Selveste Språkrådet at flashback er ett av de ordene "som det vanskelig kan finnes noe enkelt erstatningsord for". Og Selveste Språkrådet ramser deretter opp en rekke med ord som ikke er blitt oversatt, men som i stedet "har tjent til å berike det norske språk". Ordene er disse (og mine forslag til norske ord er i parentes):
14. januar 2008: Tripp Trapp Forstua Tå Dagsform: Etter forholdene prima Humør: Optimistisk Antrekk: Teletubbyplysjdress What kind of hair day: Palme/Påfugl [--- ---] Et ublidt møte med de fire nederste trappetrinnene gjør det umulig å bevege seg utendørs på et par dager. Får derfor rikelig anledning til å scanne gjennom alle mine gamle venner fra dagtids-tv. Merker at jeg veldig overraskende har svært liten tålmodighet med morgen-tv-menneskene. Det er derfor mulig jeg har vært for mye ute i virkeligheten det siste året. Unntaket var imidlertid Blomster-Finn som jeg ikke har sett på lenge. Og som nesten fikk meg til å ta taxi til blomsterbutikken for å kjøpe det som programleder Vår S kalte for tante Ester-planter. Hva er ikke å elske ved Blomster-Finn? spør jeg. Han repliserte elegant at det hver uke døpes 12 nye Ester i norske kirker. Og så la han til at hvis man satte fire av plantene ved siden av hverandre i hvite potter, så ble det veldig designaktig. Jeg tror plantene het Primula. Og jeg skal skaffe noen så snart jeg er i stand til å gå flere enn åtte skritt uten å bryte sammen. Men det er en fryd å oppdage at de viser gamle Hjartet På Rette Staden-episoder på dagtid. Selv det nok er for mye å håpe på at de sender dem hver dag. Men så skal jeg da heller ikke være hjemme hver dag. Bare et par dager. Til jeg kan stå på tåa igjen. Har for øvrig også frydet meg over å se Date My Mum i dag. Fryden besto i at de faktisk har tatt hintet mitt fra sist meg så på programmet - og de har gjort hele greia om til et homodateprogram. Denne gangen var det mer enn enkelt å velge den beste mammaen. Og heldigvis var Jonathan (sjekkehomoen) enig med meg. Han valgte sønnen til en dame som så ut som en ekte mamma. Hun hadde praktiske sko, langt skjørt og ullkofte. Mens de andre to mødrene hadde henholdsvis tenåringsbukser og trang kjole med gulldetaljer. Det er ikke min jobb å vurdere hvilken av sønnene som egentlig passet best til Jonathan. Men jeg syns han var heldig. Og akkurat her er det vel på sin plass å tilføye at jeg selvfølgelig ikke et eneste sekund tror at sjekkern ikke har sett bilder av sønnene på forhånd. Tilbake til sykeleiet mitt. Det må være drittøft å være idrettsutøver. De skader seg jo absolutt hele tiden, og vi ser dem like ofte med krykker og støttebandasjer som uten. I går kveld så jeg for øvrig en reprise fra fredag som inneholdt
Vedrørende det å kalle seg selv for 'du', så er det egentlig ikke verre enn at alle Norges jåler med Carlivar i spissen har fjernet objektformen av 'de'. Jeg kjenner at jeg er i ferd med å gi opp. Men besvarer fortsatt emailer fra jålete kollegaer slik:
(selvsagt uten komma etter trøbbel. jålene bruker bare komma foran 'som' - i stedet for etter - som som regel er riktig) 13. januar 2008: Adri mer Mr Big Dagsform: Strålende Humør: Strålende Antrekk: You Sexy Thing; har arvet en flott liten sak av datteren; bruker den ved siden av tights og ullsokker What kind of hair day: Absolutely Fabulous [--- ---] Teltnaboen fra Roskilde med De Røde Skoene og jeg skulle på kino fredag etter jobben. Siden vi tok et par glass før filmen, rakk vi selvsagt aldri The Darjeeling Limited. Men siden formålet med kvelden uansett var å løfte sinnsstemningen noen hakk, så var det en vellykket kveld. Vi rakk fire puber og cirka dobbelt så mange øl. Og innen kvelden var omme, hadde vi blant annet rukket å melde oss på et karatekurs. Karateinstruktøren var såpass fleksibel at han sa han ville vurdere å la oss starte på oransje belte. Ikke på grunn av vanskelighetsgraden, men på grunn av at det er jo ikke alle som ser spesielt stilige ut med hvitt belte. Og med det gule beltet ville jeg få flashback til sommeren forsøk på en mer casual antrekkskode da jeg kjøpte et eksklusivt, knallgult og totalt ubrukelig silkeskjert på salg i København. Helga har for øvrig inneholdt en svært oppkvikkende juletrefest for barna til kollegaene mine. Jeg var til stede ved en feil, siden jeg hadde tilbudt meg å bake årets sjokoladekakeborg. Som for øvrig ble kjempefin (både foran og bak). Juletrefesten ble en skikkelig opptur. For jeg hadde glemt hvor lys man blir i hjertet av å snakke med bittesmå mennesker som ennå ikke har hatt grunn til å bli å bitre og skuffa over noe som helst. Hadde jeg vært kollegaene mine, hadde jeg sluttet på jobben og vært sammen med barna hele tiden. I hvert fall i noen få år. Det må da kunne gå an å opprette noen støtteordninger i dette landet her, ordninger som kan sørge for at de beste åra blir de beste og ikke De Aller Mest Slitsomme? Velvel; nå vokser en middelaldrende heks fram mellom fingrene mine her; hvis de ikke skulle ha så innmari fine hus, så utrolig riktige møbler, så ultrafancy kjøkken og så vanvittig dyre biler, så hadde de sikkert hatt råd til å være mer sammen med ungene sine uten offentlige stønader også. Sier hun som har nesten-voksne barn og som fortsatt ikke har møbler. Ok; middelaldrende heks ryddes bort; selvopptatt kvinne i sin nest beste alder ryddes fram. Jeg har nappet øyebrynene i dag. Jeg gjorde det fordi jeg innså at jeg liknet mer og mer på Mr Big. Eller egentlig mer og mer på Mr Major Onebrow. Eller en krysning av Mr Big og Frida Kahlo. Og jeg nappet dem fordi Dassfløynaboen sa at hun ble som forvandlet da hun nappet øyebrynene første gang. Hun brukte vel ikke akkurat begrepet Født På Ny. Men det var litt sånn jeg oppfattet det. Akkurat nå kan jeg imidlertid konstatere at det ville vært lurt å gå til en profesjonell øyebrynnapperske første gangen. Riktig nok er ettbrynspreget borte. Men litt for mye av det venstre brynet er også borte. Og derfor er litt for lite av det høyre borte, fordi jeg ble redd for å komme inn i en ond øyebrynsnappingsspiral. Vondt var det også. Fra kjernefamilien kan jeg melde om at gårsdagen (i tillegg til juletrefesten) ble brukt til
Nå skal jeg lese ferdig Havfruestolen. En interessant historie som ikke helt klarer å overdøve det faktum at den norske oversetteren bruker riksmål! Nei. Jeg trodde heller ikke det var mulig. Mulig vi har en ny-konservativ bevegelse her i landet også. Eller: Ja. Selvsagt har vi en ny-konservativ bevegelse her i landet også. De er bare midlertidig parkert i ymse fredsorganisasjoner og sånt. Og vi har intet annet å frykte enn frykten selv og de midlertidig parkerte ny-konservativistene 11. januar 2008: Klamrer meg fast Dagsform: Bra Humør: Bra Antrekk: Kommer til å bli bra. Har funnet et 60-tallsantrekk som kanskje passer What kind of hair day: Shit. Må vaskes! Og nå har jeg vaska det. Med svanemerka sjampo [--- ---] Året ble startet med en idé om at positiv visualisering skulle prege hvert eneste sekund av arbeidsdagen. Og det funker. Jeg smiler og nikker og neier og bukker og jobber. Og er helt utslitt når jeg kommer hjem. Så da freser og geiper jeg og legger meg tidlig for å klare å være veldig positiv på jobb neste dag. Som jo er det aller viktigste. I går la jeg meg egentlig klokka 1830. Men så kom Teltnaboen fra Roskilde med de Røde Skoene på besøk. Og jeg sto opp igjen og lagde te. Og så spiste vi halve julekonfekt til det var tomt. Som betyr at jeg tok en bit og sa Æsj! Og så tok Teltnaboen en bit og sa Æsj! Og så kastet vi den og prøvde en annen. Teltnaboen reddet meg vel egentlig fra en spiral som var i ferd med å skru meg fast i noen veldig ukledelige sko ved å besøke meg i går og ved rett og slett å foreslå at vi skal gå på kino sammen i dag. I stedet for at jeg skal gå på lønningspils alene og være Hun Tragiske i Hjørnet Som Ingen Snakker Med. Vi drøftet nokså inngående i går hvor veldig ikke vi har lyst til å være Hun Tragiske i Hjørnet som prøver å være med på livet, men som sitter på utsiden og er gammel og full. Jeg luftet min nokså nye selvinnsikt vedrørende å være Hun Tragiske. I gamle dager var jeg cirka 175 centimeter når jeg entret etablissementer for sosialisering og drikking. Og bare de aller kuleste fikk lov til å snakke med meg. I dag er jeg hun som ikke går noe sted uten en bok og som alltid setter seg innerst i lokalet. Men det verste er dette: De eneste som i løpet av året hilser på meg på etablissementer for sosialisering og drikking, er Den Aller Fulleste Fylliken i lokalet som tilfeldigvis mister balansen rett ved siden av bordet mitt og tryner ned på knærne og som ser opp og utbryter Du Var Jammen Ei Søt Schnelle! Og jeg rødmer og sier takk. Og jeg mener det. Jeg er blitt en fyllikkomplimentmottaker. Teltnaboen kjente igjen den med rødmingen og takkingen. Men siden hun er litt mer utadvendt enn alle jeg kjenner til sammen, så får hun komplimenter fra de som ikke er de aller fulleste fyllikene også. Har du kommet i gang med treninga etter jul? spør du. Og svaret er JA! Selv om det er et stykke igjen til status topptrent jævel (egentlig fra Stephen King. men kom på nå at det sikkert egentlig skal være Topptrimma Jævel. siden det er snakk om en bil). 9. januar 2008: Fakta om noe upassende Dagsform: Bra. Litt støl Humør: Bra Antrekk: Tights&Tunika. Ganske moderne. I fjor What kind of hair day: Effektiv hestehale [--- ---] Kall meg gjerne billig. Eller utspekulert. Akkurat nå driter jeg i det. For jeg må få informere om noe litt upassende. I cirka 100 år har norske kvinner som trenger BH, vært nødt til å slepe seg til St Hanshaugens BH-monopolist for å kjøpe en BH som oppfyller antrekkets egentlige formål; å holde brystene på plass. Og litt til. I sommer snublet jeg over en fantastisk liten undertøybutikk som solgte BHer til kvinner som trenger BH. I Danmark. De hadde stativ på stativ med BHer som så ut som vanlige BHer - men som det var plass til pupper inni. Det var nesten ingen grenser for deres utvalg i blonder og fargerike gevanter som det faktisk var plass til pupper inni. Jeg var i himmelen. Fikk til og med være helt alene i butikkens andre etasje mens jeg prøvde utvalget. Og endte opp med en BH som ikke liknet på de stramme beige eller hvite variantene man ofte blir avspist med dersom man skal kjøpe en BH og ikke bruker a- eller b-cup. Rekk opp hånda alle brystfagre kvinner som ikke har minst 10 optimistiske, fancy, fargerike eller blonderike BHer med c-cup liggende i skuffen. Kjøpt under overskriften Det Kan Jo Hende Det Går. På en vandring i høst, snublet jeg - under over alle under - over samme undertøybutikk i Oslo som den jeg fant i Danmark i sommer. Det viser seg at damene som driver butikken, hadde snublet over samme fantastiske danske butikk som meg. Og de hadde bestemt seg for at norske kvinner trenger å kjøpe BHer hos Change. Og har startet sin egen butikk på Oslo City. Tiden med beige hengekøyer er over. Og etter at jeg hadde vært i butikken rett før jul, kjente de meg selvsagt igjen da jeg var innom i går. Dette er noe å merke seg for de som tror pupper er noe som spesielt menn er opptatt av: Kvinner som må ta hensyn til brystpartiet i sitt daglige liv, legger seg på minnet en søster i nød. Den billige eller utspekulerte delen av nedtegnelsene ovenfor er dette: På www er det noen få triggerord som scorer høyere enn alle andre. Disse ordene betegner blant annet mannlige kjønnsorganer, intime aktiviteter mellom mann og kvinne, salg av intime tjenester mellom kjønnene, hjelpemidler for bedret intimaktivitet for mann og kvinne, avvikende preferanser hos mann eller kvinne - og altså kvinners brystparti. Derfor var det ikke uten en viss nøling jeg besluttet å informere om Hovedstadens nye BH-paradis. Jeg bringer informasjonen av søsterlighet, ikke av treffhunger. Dersom folk leser dette fordi de har gugglet pupp, så var det ikke planen. Noen ganger kjører KV3 på www et statistikkverktøy. En interessant og litt nedslående observasjon i slike perioder, er at det kommer en andel treff med utgangspunkt i søk etter strømper, sko - eller selvsagt sex. Gårsdagens store sak var vel egentlig at pyreneerhunden Leon ble reddet ned av en fjellhylle på Vestlandet - etter å ha blitt skremt opp dit av nyttårsraketter for en uke siden. Da jeg leste at Leon endelig skulle fraktes ned med helikopter, visste jeg at dette kom til å bli et rørende oppslag i alle nyhetsmedier, og jeg fant det nødvendig å gjøre følgende nedtegnelser:
Men bikkjer skal hele Norge være med på å redde ned fra hyller i fjellet. Det er til å grine av.
I dag oppdaget jeg plutselig at jeg leter etter min egen melk i kjøleskapet hjemme. På jobben setter jeg nemlig tre kryss på toppen av melkekartongen. For å markere at denne melka ikke er beregnet for spising på kornblanding. Samtidig som kryssene skal signalisere at melka egentlig ikke er helt privat. P3 hadde en artig sak i dag om at pressefotografer lager morsomme bilder uten at de som blir fotografert vet det. Dagens Blabla var visst spesielt bra i så måte. De har nemlig tatt et bilde av en fotballmann foran et elghorn (minibilde her). Jeg visste ikke at fotografene gjorde sånt med vilje. Jeg kjenner at jeg liker veldig godt at de gjør det. 7. januar 2008: Tjukkasene først Dagsform: For tidlig å si Humør: For tidlig å si Antrekk: Foreløpig i tørketrommelen What kind of hair day: For tidlig å si [--- ---] Et lite tips dersom du skal handle på salg og har en kroppsstørrelse som er større enn str 36: Tjukkasene har støvsugd salgsstativene og bare bittesmå klær er igjen. Trøsten er at plaggene ikke ser ut som om de er klær som er blitt til overs på de ordinære stativene, de ser ut som klær som er kjøpt inn for cirka en tjuendedel av den prisen butikkene forlanger på salg. Selvsagt kan jeg være litt på jordet. Jeg har ikke vært i flere butikker enn 3. Og jeg har ikke vært i disse butikkene da de hadde varer til ordinær pris. Kanskje klær i dag er stygge. Kanskje de til og med bare finnes i str 34 og 35. Jeg kjøpte to gensere og et skjørt til ordinær pris og en bitteliten kjole til 50 kroner. Kjolen kan jeg eventuelt gi til et bittelite menneske. Jeg hadde også tenkt å kjøpe et glorete Edina-smykke. Men ombestemte meg til tross for at designsjappa ga 30 prosent avslag på de ordinære 2000 kronene som slike halssmykker ser ut til å koste. Og kjøpte i stedet en gullfarget kule på en ikkedesignbutikk. Verdens snilleste ekspeditrise forsikret meg om at kula ikke var en julekule og at det er veldig moderne med slike smykker akkurat nå. Jeg skal ha kula på meg på jobben i morgen. Utenpå en av genserne jeg kjøpte til ordinær pris. Av en eller annen grunn kom jeg akkurat nå på min favorittepisode fra Married with Children der hunden Buck har satt valper på en rasehund. Rasehundeieren kommer for å saksøke Al og Peg, men ser seg omkring hjemme hos dem og sier: - I can see you are already sued by life Noen vil lure på hvordan det egentlig går med elgitaren og meg. Og da kan jeg melde om følgende repertoar:
Vedrørende Sønnen bør kanskje noen snart ta litt ansvar for å utvide musikksmaken hans noen millimeter, da den for tiden kjører parallelt med Guitar Hero, og ganske mange timer av døgnet går nå med til å høre Freezepops Less Talk More Rokk på godt over middels volum. En mer direkte henvendelse vedrørende å invitere ham med på en forsinket bursdagskonsert for eksempel i Spektrum 3. februar går det vel ikke an å få. 5. januar 2008: Doris ble Tidlig Plant Dagsform: Veldig bra Humør: Immer besser Antrekk: Olabukser og fantastisk myk trøye jeg hadde glemt What kind of hair day: På høyden rett og slett [--- Det irriterer meg at alle mine frisyreforbilder er blitt gamle og enten har fått glatt hår og lar det være glatt (som Joey Tempest eller har har fått glatt hår og tar permanent (som Robert Plant). Disse redesigna frisyreforbildene gjør det veldig vanskelig å beskrive de virkelig gode hårdagene. Men der! kom jeg på at jeg har webkamera. Hvorfor gå veien om Tempest og Plant? ---]  Gjorde en hederlig innsats for å skape den komplette Deppekvelden i går. Brukte en trippel lunsjpause til å shoppe
Disse filmene rakk vi å se i løpet av Deppekvelden:
Jeg trodde egentlig ikke dama var så overvektig i virkeligheten. Men nå har jeg lest biografien til Darlene Cates. Hun gifta seg da hun var 14 år og veide 130 kilo da hun var 18. Hun veide nesten 200 kilo i da hun var 37 år, og har slanka seg 20-50 kilo flere ganger. Da hun spilte mora til Gilbert var hun rundt 250 kilo. Hun har deltatt på masse size acceptance-greier og er fortsatt gift med samme mann ('He has supported her though thick and thicker'). Selv sier dama. 'I am still fat. Fatter,even than when I did the movie.' Det hele er da virkelig ganske så trist. Da gjenstår det vel bare å legge til at Naboen i Dassfløyen bor i et slott. Hadde jeg vært henne, ville jeg aldri dratt på jobben. Jeg ville tilbragt mandager på soverommet, tirsdager på kjøkkenet, onsdager i stua, torsdager i arbeidsrommet, fredager på badet og hele helga i spisestua hennes. Rommene var faktisk så store at du kunne få plass til et halvt KV3 i hvert eneste rom (kanskje med unntak av badet). Og de bor midt i Oslo. Og de har to verandaer. Misunnelse er heldigvis en ærlig og 100 prosent anerkjent følelse i KV3. Men jeg er på grensen til kreftframkallende misunnelig på slottet til Naboen i Dassfløyen. Herregud, hun kunne jo bare leie ut anretningen bak kjøkkenet og leve av husleia. Ånei. Nå leser Naboen i Dassfløyen dette og innser at hennes nabo i Dassfløyen på kontoret egentlig er Piken med Svovelstikkene. Et tykk utgave av Piken med Svovelstikkene. Som aldri har kjent smaken av Crème Brûlée med sølvskje. Og kanskje begynner hun å se på meg med helt nye, medlidende øyne. Og hun mistenker at jeg egentlig har stjålet de få tingene jeg har som koster mer enn cirka 150 kroner. Jaja. Kanskje Naboen i Dassfløyen på sikt begynner å ta etter mine andre rike venner. De som synes det er så morsomt å være sammen med Den Tykke Piken med Svovelstikkene, at de spanderer eksotiske utenlandsturer på meg og greier. Det er jo lov å håpe. Selv om det selvsagt er en viktig forskjell her. Ingen andre av de rike vennene mine har vanlige jobber. Det er vel derfor de trenger å muntre seg opp med å spandere eksotiske utenlandsturer og flotte gaver. Dagens diskusjonstema er for øvrig: Deltar du egentlig i en samtale når ditt bidrag er å gjenta samtalepartnerens siste setning i en spørrende tone? Jeg snakker for eksempel om en slik samtale:
You do the best you can and when you know better, you do better [Darlene Cates - eller egentlig Maya Angelou] 4. januar 2008: Pochahontas ble Doris Dagsform: Stigende Humør: Stigende Antrekk: Halvkrise What kind of hair day: Gjenstår å se når jeg slipper løs nattas grorudpalme [--- ---] Du veit du sliter når du legger deg som Pocahontas og står opp neste morgen som Doris Day. Burde ha lært at det er overveldende feil å legge seg med vått hår. Men det var i går. I dag kan ingen foreløpig si noe om hårstatus. Men jeg tipper tidlig Bonnie Tyler. Shit. Må pakke hårgelé. Skal til Naboen i Dassfløyen i kveld for å fråtse i Johnny Depp. Og litt Robbie Williams hvis vi ikke får tak i alle Depp-filmene. Naboen i Dassfløyen skal lage balsamicofri mat selv om hun elsker balsamico. Og jeg skal drikke litt mindre vin enn på julebordet. Men nok vin til å grine under store deler av What's Eating Gilbert Grape. Nå som jeg faktisk bor i et trehus, kan jeg komme til å grine ekstra mye fordi den delen av filmen som går ut på at gulvet nesten svikter under vekten av moren til Gilbert og Arnie, nå er så mye nærmere virkeligheten hvis jeg ikke skjerper Robbie-dietten. Har egentlig logga meg på i dag bare fordi jeg har kommet på at jeg har glemt å publisere bilde av el-gitaren. Har ikke publisert bildet, fordi nesa mi ble så stor på bildet, men siden jeg gjerne vise fram gitaren, driter jeg i det med nesa akkurat nå.  Hva er ikke å elske?! Og jeg har lært meg introen til Wish You Were Here. Det er da noe. 2. januar 2008: Wikkifri sone ønskes Dagsform: Ok Humør: Ok Antrekk: Krise What kind of hair day: Krise [--- ---] Jeg driter i om du mener jeg er barnslig, men jeg er i ferd med å bryte med min gamle venn Guggel. Uansett hva jeg søker etter, så er første treff et eller annet wikkioppslag. Og jeg må tøyse gjennom hundrevis av linker i løpende tekst hvis jeg ikke følger nøye med på hva jeg gjør. Prøv for eksempel å guggle stakkars Elvis P eller stakkars John L. Tror du deres offisielle websider kommer opp som første treff? Neida. Rett på wikki. Nå har jeg guggla et knippe kjente navn, og registrerer at mens Iron Maiden, Rammstein og Turboneger får sine egne hjemmesider som første guggeltreff, så må for eksempel stakkars Doris Lessing dele skjebne med en haug av avdøde kjendiser: De må tåle at prioritert informasjon om dem blir presentert på wikkivis. Og jeg hater wikkimåten å gjøre ting på. Og jeg driter i om ordet wiki kommer fra Hawaii og betyr kjapp, og om wikking har med identifisering og presentasjon av innhold å gjøre. Og at wikking egentlig er et slags leksikondemokrati med en viss grad av anarkifilter. Jeg liker det ikke og skjønner ikke hvorfor jeg skal finne meg i å bli dytta inn i eller annen håpløs oppfinners private tankekartoppskrift når jeg for eksempel skal finne ut noe om en forfatter jeg liker eller en artist jeg ikke husker alle skivene til eller en avdød politiker som jeg ikke kan noe som helst om. Og jada; jeg er ikke helt tett; jeg vet at guggeltreffene skal henge sammen med for eksempel antall besøk og oppdateringenes ferskhet. Og jeg vet at jeg kan skreddersy søkene mine. Men likevel er jeg møkk lei av å måtte skrolle meg ned gjennom wikkitreff på 5-6 irrelevante språk før jeg kommer til en balansert og ikkeobjektiv - men sannsynligvis like korrekt - beskrivelse av det jeg er ute etter. Dersom du mener jeg har reaksjonære tendenser når jeg slakter wikkinga, vil jeg bruke en av tidenes beste forfattere - John Steinbeck - for å illustrere wikkiikkelogikken:
Deretter kommer en historie på 32 linjer fordelt på tre avsnitt, der cirka hvert tredje ord er en link til noe som ikke har med Steinbeck å gjøre i det hele tatt. Så kommer en ramme med overskriften Contents og med en steinalderaktig innholdsfortegnelse som er som om den skulle vært klippet ut av den ufattelig irriterende malen som forskere og folk som trenger å sortere ting med desimaltall, bruker. (Akkurat nå som internætten faktisk var i ferd med å få folk til å sortere ting på nye og praktiske måter - enslags worldwideautonomy.) Etter innholdsfortegnelsen kommer en avhandling med overskriften Biography. Den er for så vidt kronologisk og sikkert helt greit skrevet, og har bare linker i løpende tekst cirka for hvert tiende ord. Etter bigrafien kommer noe som heter Legacy. Et ord jeg hadde hatt behov for å klikke på, men som er et av de ytterst få wikkiordene du ikke kan klikke på. Inni Legacy-kapitlet kommer også rett og slett et avsnitt kalt California som forteller om California. Deretter kommer et kapittel om Political views. Det kan de vel ikke ha i biografien, for da kunne noen bli støtt av wikkinga. Det er mye bedre å lese om fattigfolk og forestille seg at det bare har med skjebnen og ikke noe med politikk å gjøre. Og etter alt dette tøyset kommer sannelig kapittelet Major Works som viser til fire bøker som jeg ikke mener kan være de viktigste Steinbeck-romanene. Og etter de fire utpekte bøkene kommer sannelig et langt kapittel med tittel Film Credits. Her er det noe for de som ikke er interessert i å lese Steinbeck, men som heller vil se filmer som tar utgangspunkt i bøkene hans. Etter de 17 filmene, lister Wikki opp noe som heter Partial Bibliography - som kanskje er den viktigste delen av Steinbeck-wikkioppføringa. Aller sist kommer en liste med Further reading, References og External links. Den delen av wikkinga skal jeg ikke bråke med. Jeg har vel sagt det jeg skulle si. LANDSBYGDA, 2. JANUAR 2008 HON MED FÖNEN 1. januar 2008: Oida! 2008 Dagsform: Trøtt Humør: Ok Antrekk: Altfor tidlig å si noe om What kind of hair day: Høysåteaktig [--- ---] Nyttårsfeiringen i går var på høyde med hva det går an å oppnå på landet tror jeg:
Kan for øvrig melde om at jeg leser enda en prima bok av Coupland denne uka: The Gum Thief. Boka inneholder perler som gjør livet verdt å leve. Blant annet en interessant definisjon på fenomenet barn: Children are small retarded grown-ups Genialt Coupland er over middels opptatt av det moderne informasjonssamfunnet, og det øker egentlig forståelsen overfor folk som jeg normalt ikke har stor forståelse for. For eksempel kan folk som fortsatt befinner seg i tiden før internett, være tilbøyelige til å tro at de får servert eksklusive historier fra virkeligheten i samtaler IVL. De kan til og med bli rørt over å få høre disse antatt eksklusive historiene. Og de har ingen anelse om at de sitter i utkanten av en dybdefri sone der alt som legges på bordet, allerede er publisert på verdensveven. Egentlig har verdensveven cirka 150 ganger for mange bloggere allerede, men jeg tror IVL-tilværelsen kunne blitt mer overkommelig dersom enda flere kjørte huene sine litt online i stedet for å sitte og vente på oppmerksomhet med blanke øyne og skallen full av overdimensjonerte traumer og egenempatiske tendenser. Minst to begreper bør utdypes i forbindelse med dagens oppdateringer fra KV3:
Dybdefri sone er et begrep som henviser til en virkelighetsoppfatning som går ut på å ikke lure på hvorfor ting skjer, hvilke konsekvenser hendelser har og hvordan det går an å lage flest mulig traumer ut av minst mulig. I dybdefri sone har vi erkjent at livet som regel går videre og at de færreste lærer av egne eller andres feil. Dessuten har vi innsett at dypet i hvert enkelt menneske kun er interessant for a) mennesket selv og b) terapeuter og kvakksalvere som kan tjene penger på dypet i mennesker som har evne eller vilje til å betale Når jeg tenker over at vi har klart å skape et lite Kosovo på kjøkkenet i KV3, er det nokså trist å tenke på at vi aldri klarte å skape det eneste vi flytta på landet for å skape: Et postrom. Drømmen var et rom med et stort bord som eneste møbel. På bordet skulle all post dumpes. Og under bordet skulle vi sparke av oss skoa. 31.12.07: Sanker stemmer Dagsform: Faktisk fortsatt stappmett Humør: Selvsagt fortsatt julefeit, men sola skinner i dag Antrekk: Joggebukser og den kule t-skjorta jeg har fått av Datteren (se bilde) What kind of hair day: Fletter. Skal vaske [--- ---] I anledning Datterens kollektivs relokalisering til mer sentrale strøk, har jeg tilbudt meg å hjelpe til med å vaske den fraflyttede boligen. For å gjøre Datteren ekstra glad, har jeg tatt på meg t-skjorta hun kjøpte til meg i Polen:  Jeg ser ut som en flåte med gul t-skjorte, så jeg antar at både vaskinga og t-skjorta inngår i stemmesankingen til kåringen av Årets Mor. Jeg vinner alltid den kåringen uansett, men det gjør godt å gjøre en ekstra innsats på årets siste dag. Vurderer også å gi kollektivet en flaske nesten-sjampanje i anledning flyttinga og i anledning 2008 som kommer om cirka 12 timer. Nå må jeg løpe. Det vil si, nå må jeg finne fram støvsuger, vaskebøtte, vaskemidler, gummihansker og særdeles godt humør før dagens innsats for framtidens helter. 30.12.07: Leter høyt og lavt men tilbake på sporet Dagsform: Fortsatt stappmett Humør: Fortsatt stappfeit Antrekk: Singlet og boxer. Som i en amerikansk actionfilm før de begynner å drepe hverandre What kind of hair day: Tidlige Robert Plant; gå og legg deg! Nåværende Robert Plant; gå og legg deg med permanentkrøllene dine [--- Det holder hardt noen ganger; faktisk nesten hver gang; men jeg klarer faktisk å være så godt som konsekvens i min ikke-bruk av engelske uttrykk; derfor bruker jeg i dag 'leter høyt og lavt' og 'tilbake på sporet' i stedet for uttrykkenes engelske opphav ---] Kunne like gjerne tilbragt hele juleferien på en AA-vinterleir. Eller som julevakt på en barnevernsinstitusjon. Eller som dørvakt hos Frelsesarmeen. Så alkoholfri har denne jula vært. Og det kommer mer. Altså flere avholdskvelder. Enda det eneste jeg har lyst til, er å være drita på arbeidsrommet og male abstrakte malerier med sterke farger og masse svarte streker. Sånn at ettertiden kan lure på hva som egentlig foregikk inni skallen min. Så kan du kanskje si Hva får deg til å tro at ettertiden kommer til å lure på hva som foregikk inni skallen din når ikke engang nåtiden lurer på noe som helst som har med deg å gjøre. Og da kan jeg kanskje svare Kjeften Kjerring Livsløgnen Min Får Du Aldri Har startet dagen med å se på nokså dårlige drag-opptak og bilder fra andre menneskers ferieturer omkring i Europa - bare fordi jeg prøvde å huske hva et super-drag-talent jeg har møtt, heter. For jeg er helt sikker på at han kommer til å bli superkjendis. Og da vil jeg gjerne holde kontakten med ham. For kjendiser er noe av det beste jeg vet. Drømmer så deprimerende virkelighetsnært for tiden at jeg bare har lyst til å grine og stappe i meg sovepiller med én gang jeg våkner hver morgen. Robbie-dietten er omsider tilbake på sporet. Jeg lurer egentlig på om jeg hoppet av dietten fordi jeg var redd for å bli for tynn for fort. Akkurat som sånne kometartister som blir superkjendiser over natta og ikke kan takle det og begynner med narkotika og all slags dritt. Så en dårlig film her om dagen med en pen dame. Og har bestemt at jeg skal se ut akkurat som henne når jeg er ferdig med Robbie-dietten. (Sannsynligvis nekter de å vise disse linkene, men dette er dama, og dette og dette - fra en ungarsk filmsite) Gårsdagens høydepunkter var et 35 minutter langt besøk av Teltnaboen fra Roskilde med de røde skoene og datteren hennes og eksmannens hund, et 20 minutters kafébesøk med Favorittsønnen, en julegaveutpakkingsseanse midt på Aker Brygge og cirka 90 minutter med Ali G in da house. Har jeg noen nyttårsforsetter? spør du kanskje. Og det har jeg:
Jeg nevnte innledningsvis (under avsnittet Antrekk) at jeg er kledd som i en amerikansk gangsterfilm før drepinga begynner. Nå kjenner jeg at jeg i tillegg lukter som Al Pacino mellom slagene i Scarface - og vurderer å dusje. Aah! Gammel aggresjon kommer til overflaten idet jeg nevner Al Pacino og Scarface: Jeg er fortsatt rasende på dere 3 gutta som lurte meg med på Colosseum for å se Scarface i 1983. Ingen hadde fortalt meg at jeg skulle være vitne til flere timer med slakting av mennesker*. Hva skjer med Leter høyt og lavt? spør du nå. Og svaret er at letingen som pågår, dreier seg om tyske, sosiale nettsteder. Æsj; 'dreier seg om'; dette er da ikke frokost-tv heller: Jeg leter etter tyske, sosiale nettsteder der det går an å være seg sjæl uten at norske forståsegpåere kommer med nykkene og listene og festbildene sine. Dritten er at de fleste siter er internasjonale, og at så snart jeg kopler meg på en tysk site, blir jeg ruta rett tilbake til gode, gamle Norrga. Altså er de fleste sosiale nettsteder egentlig bare steder der du kan holde kontakt med IVL-kontaktene dine. Altså akkurat det motsatte av hva jeg forbinder med begrepet nettsosialisering. Jada. Selvsagt vet jeg at det finnes tusenvis av nettsteder for folk med felles interesser, folk som ikke har planer om å være i hverandres virkelige liv. Men ærlig talt; det er faktisk grenser for hvor mye jeg orker å snakke med folk som har samme interesser som meg. Blant annet fordi de interessene jeg har, er gutteaktige og barnslige. Neida. Ikke Lego. Kanskje mer i retning av Brio. Og dessuten litt fly. Og noe om reaktorer (kanskje mer dette). Prøver du å gjøre deg interessant nå igjen? spør du kanskje. Og svaret er: Alltid, kjære. Uinteressante damer er alltid de mest uinteressante. Og veldig mange av de menneskene som verden har lært seg å sette pris på, har skapt seg selv. Enten du vil tro det eller ikke. Har for øvrig besluttet i dag at det er min holdning at kongehuset bør privatiseres. Beslutningen kom som konklusjonen på en veldig lang tankerekke som kulminerte i en helt seriøs reaksjon på at det går an å tillate en tronarving å gifte seg med en dame som har en vovet film på avveie. Som vanlig; ikke et vondt ord om Mettemarit. Men det får da være grenser. Jeg er egentlig sjokkert over at ikke denne tankerekken har vært gjennomført i hodet mitt tidligere. Merker meg at Led Zeppelin er kommet på moten. Og vil i den anledning gjerne gjøre oppmerksom på følgende: Det finnes to typer mennesker: De som anerkjenner Since I've Been Loving You som tidenes låt, og de som ikke har peiling på musikk i det hele tatt. Regner med at den meldinga var grei og utvetydig. (PS i forlengelsen av omtalen av Scarface tidligere i dag: Egentlig har jeg alltid vært en kinoanalfabet. Første gang jeg var på kino, så jeg Asterix og vennene hans. Jeg trodde vi skulle se Aristokattene, og skjønte ingenting. Andre gang jeg var på kino, så jeg Flåklypa Grand Prix. Vi var på kinobursdag og alle hadde fått hver sin pose med peanøtter. Jeg hadde aldri spist peanøtter før, siden naboens sønn hadde fått en peanøtt i luftrøret for lenge siden. Derfor turde jeg ikke prøve å svelge nøttene, og satt gjennom siste halvdel av filmen med munnen stappfull av ferdigtygde nøtter. Tredje gang jeg var på kino, så jeg The Sound of Music sammen med moren min. Fjerde gang så moren min og jeg That's Entertainment og jeg ville bli Ester Williams selv om jeg visste at jeg aldri kom til å lære svømme. Femte gang jeg var på kino, så jeg Dr No sammen med en venninne. Og etter det har jeg kanskje vært cirka 20 ganger på kino. For det meste uinteressante seanser i kjedelig selskap. Men en og annen filmperle (Absolutt Blåmandag, Fight Club, Pianisten, Shine, Hamam, Todo sobre mi madre, Elling-filmene) og faktisk en og annen romantisk opplevelse da jeg har driti i hva filmen handla om.) 28.12.07: Grønne glitrende arme små Dagsform: Stappmett Humør: Stappfeit Antrekk: Stretch What kind of hair day: Påfuglfrisyre - som er det grorudpalme heter når Britney har det [--- ---] Etter noen ganske få dager med enkel julefri livsstil, veltet feiringen av gudssønnen også inn over KV3 - eller rettere sagt KV3 veltet inn i deler av feiringen. Dette foregikk i form av kalkun, støffing, søtpoteter, potetmos, gresskar, karamellpudding, riskrem, fruktgele og hjemmelaget vanliljesaus hos Brura. Etter middagen var det enkel servering med en buffet bestående av godterier og drinker. Resten av juleveltingen var en slags reunionmiddag for eks-slektninger i går kveld. Som gikk fint. Med litt for mye mat. Og hjemmebakte boller etterpå. Har trappet ned med konfekt, pepperkaker, seigmenn og lefser i dag. Og venter bare på at den gule bilen fra Grethe Roede skal komme og hente meg - med lys på taket og målebånd og elektronisk vekt i baksetet. Hva skjedde egentlig med Robbie W i jula? Tror jeg må velte skylda over på Stieg Larssons tredje bok som jeg hadde spart helt til jul og som har bidratt til at nesten alle andre kulturinnslag er blitt fortrengt hele jula. Og til tross for at Robbie W først og fremst er en diett, så er han samtidig først og fremst et kulturinnslag. Som har måttet vike. Nå har jeg ingen flere unnskyldninger. For nå er boka slutt. Og Larsson er død. Så det er ingen grunn til å utsette noe som helst. Akkurat nå fikk jeg lyst på en teksteditor som skriver håndskrift. Er så lei av å se på hele livet mitt i vekselvis arial og verdana. Hadde vært gøyere med håndskrift noen ganger (det der ble tøft på pc og måtte modifiseres på mac. selvsagt. men poenget var uansett at det er i tekstfila jeg ønsker meg håndskrift. ikke på www) Har nå så mye fett i blodårene at jeg ikke er i stand til å komme med fornuftige nedtegnelser om siste dagers hendelser. Klarer heller ikke å bøye hodet ned over dobbelthaka, så jeg sitter på en måte og skriver mens jeg ser skrått opp mot taket. Thank god for touch-metoden kan vi vel si. Og jeg sitter støtt for sideflesket holder meg oppe akkurat som sånne bøyler som holder folk fast i livsfarlige maskiner på tivoli. Akkurat der ble jeg litt usikker fordi jeg lenge har trodd at tivoli faktisk er navnet på fornøyelsesparken midt i København og at det er feil når vi kaller alle slike parker for tivoli, men nå slo jeg begrepet opp i Bokmålsordboka på www, og svaret er:
25.12.07: Karrierekvinnen Dagsform: Prima Humør: Strålende |
